Når en har blitt ferdig med uttørring av luftveier og spenning av muskler e det på tide å se ka en kan gjør humor utav. Så her komme dagens aktivitet sett fra den andre siden. Den lyse siden med grønne tanker og blomsterduft i håret.
Syns det va ein god ide å hoppe i søppelspannet når eg kom hjem så ingen så kor flaue eg va. Men så....
Kravle opp av søppelspannet, ikkje bare fordi du har lyst å møte livet på ny, men og fordi klærnå dine lukte særs dårlig og alle lemmene dine sove fordi det egentlig e altfor trangt siden spannå e lagt for små skjønne knytta poser fra Rema og ikj ei dundra på någenååtti. Sånn e d jo når søppelmennå aldri heilt klare å fjerne luktå av brukte bleier og matavfall fra dunken på tirsdagen. Den morgenen når de ser sitt snitt te å ruse motoren litt ekstra utfor soveromsvinduet i halv sju tiå. Kanskje fordi de må få søppeldunken heist heilt opp for å tømma an og kanskje fordi de meine at det e på høy tid å få opp augene.
Treningsfrue sa i ett innlegg at oss normale hadde ein kvilepuls på ca 60-70. Eg e jo normale tenkte eg og bestemte meg for at då må jo min puls alltid vise mellom 60-70 på klokkå mi! E ikj ka som helst klokka vettu, e jo ein Polar av modellen med puls på håndleddet. Hadde gjerna ikkje passa for meg med ei klokka som krevde pulsbelte når eg te tider har hjerteinfarkt ganske ofta. Det første spørsmålet då e jo om d stramme over brystet, kunne jo fort glemt at eg hadde det belte på meine eg....
Kvelden avsluttes med vekselvis Viaplay og kontinuerlig sjekking av puls. Kvar gang an overstige 70 gjør hjerta ett hopp og sende an mot 80, nytt hopp og sende an mot 90. 90, asså nær døden! Døden må jo vær 100? Ette å ha tenk tusen røde tanker komme d plutselig ein grønne tanke flytande på ein rekved! Ein bever som står å ror m ein pinne rope: Kirkhus, huska når du dreiv m bakkeløp og hadde gjennomsnittpuls på 186?! Daua du då?! Eg bare...nei gjorde jo ikj d. Jogga jo til og med dagen ettepå. Får sova litt då!
Noen strekke seg, pakke seg inn i dynå og tenke på kor deilig denne dagen ska bli. Kirkhus, sjekke pulsklokkå! Høge idag og, åsså når eg har logge så lenge i ro.
Får ikj pusta, tror eg hvertfall. Eg glemme liksom at hvis eg ikkje hadde pusta så hadde eg jo ikkje kunna stått opp og kledd meg? Kledd tre unger, gitt de frokost og kjørt de i barnehagen. Løye alt en klare når en ikkje puste. Den som oppfant oksygen kan jo ikkje ha stått fremst i køen stakkar . Trodde han hadde funne opp noe som me ikkje kunne fungere uten. Fekk seg ein tribuneplass i periodesystemet og. Stakkar! Han bomma han!
Vel hjemma og minstemus vel plassert i sengå for kvil! Nå e det TV serie og noe gooodis! Men neida, då velge en liksom å legga seg på gulvet istedenfor. Ikkje bare e det skittent, men e jo hardt og vettu!
Så mens du ligge der å puste som ein helt og gnir håret i gamle Biola flekker så komme fornuften fram! Katrine du må ringe noen, du trenge hjelp! Mens eg blar fram te vaskedame på tlflistå komme eg på at vaskingen kan eg be om hjelp te ein aen gang så eg finne heller nummeret te ei god venninna som kan komma å hjelpe meg opp fra skiten. Det hadde gjerna ikkje vært så greit å komma seg gjennom et angstanfall på polsk heller når eg tenke meg om!
Venninnå sleppe det hu har i hendene hu og komme springande! Eg e jo i ein aen verden, så eg tenke gjerna ikkje på at eg må ta meg sammen for 3 åringen som e med og stolt vise fram pizzabollå morå har bakt te han. Flaks med dei forresten Nygård!
Før så har eg tenkt på dei som har sånn angst at de ikkje tør å gå ut å hente posten! Stakkar har eg tenkt, tenk å vær så djupt i det. Idag har det faktisk streifa meg om det e så mye bedre å sitta i ein krøll med hodet under dorullen på litlado i singlett som har sklidd over sideflesket (hofteleddet så me like å tro det hette) og fett hår i ein dult på hodet mens tårene lage pisseflekker på bukså og suggelet henge laust på hakå. Vett ikj eg asså. Sto nok ikkje først i så mangen køer eg heller, men samtidig så fikk eg jo ikkje noe plass i det periodiske system heller. Knapt ein merknad i den lokale aviså om eg kan sei det sånn.
Ette mye suggel, litt spy og mye rare lyder fra alle kanter av kroppen får eg slept meg opp! Tid for å besøke legen! Legen! Helten som ska vekke meg opp og ta meg på rosa skyer ut i kvardagen igjen! For eg har visst glemt underveis at eg har hus, bil, mat i kjøleskapet og ikkje minst tre unger. Mens eg har suggla og grene har Nygård fiksa barnevakt, snop te ungen og starta bilen! Me e klar! Eg puste jo fremdeles ikkje, men løye med det, får med meg at hu ikkje hadde hatt penger te julegaver i år hvis politiet hadde stått langs veien!
Komme oss inn på legesenteret kor me såklart går rett på mannen som stjal heile "ung voksen tiå" mi og eg ser svart! DÅ har eg krefter te å gjemme meg bak ein vegg, tro han ikkje så meg og DÅ drite eg egentlig i heile legen! Han sitte sikkert der å slår seg på magen å drikke bunnslammet i ein halvannen liter Pepsi Max mens han bare vente på nervevraket fra helvete. Eg må jo ta meg sammen å gå forbi ein x! Verre enn å dø det! Han tenke jo sikkert ikkje at eg har vondt ein plass siden eg e der. Nygård dekke over meg med jakkå si og eg tar skrittå forbi! Han trodde sikkert eg hadde skikkelig vondt i magen siden de måtte dekka meg te ette han allerede hadde sett meg! Jackpot!
Me går inn te legen som (hold pusten) sitte på kontoret sitt og drikke bunnslammet i ein halvannen liter Pepsi Max! Han lire av seg alle strofene han har lest i terapifaget og finne fram ein pose! Ein plastikk pose fra Spar med hål i så me må bruka eina hjørna for å få effekt. Men plastikk?! Står det ikkje i teoribøkene at plastikk kvele folk?! PAPP ditt papphode har eg lyst å sei, men tenke at hvis han ska hjelpa meg e det gjerna ikkje så lurt å fornærme han. Nygård blir sendt ut og eg blir geleida gjennom pust for pust og ord for ord ! Te slutt komme eg te meg sjøl og han seie: detta va et langt anfall fra du kom her! Nå har du holdt på ein halvtime ! Det tilsvare noen timer trening det! Han tenkte sikkert at han va dødsfornøyd med jobben han hadde gjort, eg tenkte : håpe Nygård hadde nok batteri på telefonen te et par omganger candycrush mens hu venta!
Veien hjem va lang og ydmykende , men takk Gud for ei god venninna som skrapte meg opp, stappa piller i munnen min og nesten kvelte meg med ein bunnpris pose!
Som me blei enige om på veien hjem: jækla kipt om en dør i ein plastikkpose fra Obs! hvis en ein gang sko vær så uheldige å få et hjerteinfarkt !
Pusten e normalisert, pulsklokkå e lagt te lading, musklene e gangsperr og ydmykheten for at eg har fantastiske folk rundt meg e begynt å overskygge flauheten!
Så Silje , me drite i tabata! Kom her så ska eg veilede deg gjennom et par timers angstanfall! Mye billigere og langt mer effektivt for dei små muskelgruppene!
XOxo🖖🏽
fredag 18. november 2016
17.11
17.11
Tidenes angstanfall e et faktum. Begynne dagen før med uro, uro over å ikkje strekke te, ikkje klare å gi ungene det de trenge , uro over pappa som kjempe ein livs kamp, uro over mamma som må kjempe mellom sjukdommen te pappa og barn og barnebarn som kreve sitt, uro over musklene som gjør så vondt alle veier og uro over at en ikkje kan vær sterke nok te å ta seg sammen for seg sjøl og dei rundt seg. Ein konstant uro som aldri vil slippe taket.
Pusten stige i takt med pulsen, hjertet banke som om d sko sprenga og musklene i kroppen prikke. Panikken komme snikende, du kjenne an komme, du kjenne du ikkje har kontroll. Tankene e som ein tørketrommel i hodet og luftveiene tørke ut i takt med pusten.
Strekke eg te?
Skjønne eg ikkje at vondter i kroppen komme av at eg heile tiå tillate denne uroen å kontrollere meg?
E eg dum?
E eg svak?
E eg sjuk?
E eg heilt bak mål?
E eg den einaste som har det sånn?
Kan du for faen ikkje bare ta deg sammen ?
I etterkant e det bare flaut! Dumt å føle seg som ein person andre må ta vare på, andre tenke på som svak og føle de må hjelpa. Det e jo eg som ska hjelpa andre, eg som ska vær der for andre, eg som ska vær den sterke personen som klare å vær sterke for andre enn meg sjøl. Det e ingenting som føles bedre enn å ha hjulpe noen, ha vært der for noen eller bare gleda noen andre og vist at de blir satt pris på! At de e verdifulle alle som ein!
Det e den personen eg e, den eg ønske å alltid vær. Det e flaut å ikkje klare vær den personen. Flaut å ha latt deg sjøl krypa langs gulvet og nedverdigende at du må ha hjelp for å komme deg opp på beinå! Flaut å måtte ha røska andre mennesker ut av sin hverdag for at eg ikkje klare å ta meg sammen. Klare å klaske meg sjøl i ansiktet og sei: ta deg sammen!
For eg har alle forutsetninger for å klare det! Eg har ein fantastisk familie, tre fantastiske unger og ikkje minst fantastiske venner som stille opp for meg og e der for meg når eg trenge det! Det e så dumt! Tenk på alle som ikkje har det! Som sitte rundt i verden og ikj har andre enn seg sjøl!
Nei fader! Klask deg sjøl i ansiktet, ta deg sammen! Sett pris på alle som e rundt deg!
Ikkje strev ette å vær den perfekte utgaven av deg sjøl, tillat deg og vær den du e!
Med oppgang og nedturer e me den me e! Verdifull!
Tidenes angstanfall e et faktum. Begynne dagen før med uro, uro over å ikkje strekke te, ikkje klare å gi ungene det de trenge , uro over pappa som kjempe ein livs kamp, uro over mamma som må kjempe mellom sjukdommen te pappa og barn og barnebarn som kreve sitt, uro over musklene som gjør så vondt alle veier og uro over at en ikkje kan vær sterke nok te å ta seg sammen for seg sjøl og dei rundt seg. Ein konstant uro som aldri vil slippe taket.
Pusten stige i takt med pulsen, hjertet banke som om d sko sprenga og musklene i kroppen prikke. Panikken komme snikende, du kjenne an komme, du kjenne du ikkje har kontroll. Tankene e som ein tørketrommel i hodet og luftveiene tørke ut i takt med pusten.
Strekke eg te?
Skjønne eg ikkje at vondter i kroppen komme av at eg heile tiå tillate denne uroen å kontrollere meg?
E eg dum?
E eg svak?
E eg sjuk?
E eg heilt bak mål?
E eg den einaste som har det sånn?
Kan du for faen ikkje bare ta deg sammen ?
I etterkant e det bare flaut! Dumt å føle seg som ein person andre må ta vare på, andre tenke på som svak og føle de må hjelpa. Det e jo eg som ska hjelpa andre, eg som ska vær der for andre, eg som ska vær den sterke personen som klare å vær sterke for andre enn meg sjøl. Det e ingenting som føles bedre enn å ha hjulpe noen, ha vært der for noen eller bare gleda noen andre og vist at de blir satt pris på! At de e verdifulle alle som ein!
Det e den personen eg e, den eg ønske å alltid vær. Det e flaut å ikkje klare vær den personen. Flaut å ha latt deg sjøl krypa langs gulvet og nedverdigende at du må ha hjelp for å komme deg opp på beinå! Flaut å måtte ha røska andre mennesker ut av sin hverdag for at eg ikkje klare å ta meg sammen. Klare å klaske meg sjøl i ansiktet og sei: ta deg sammen!
For eg har alle forutsetninger for å klare det! Eg har ein fantastisk familie, tre fantastiske unger og ikkje minst fantastiske venner som stille opp for meg og e der for meg når eg trenge det! Det e så dumt! Tenk på alle som ikkje har det! Som sitte rundt i verden og ikj har andre enn seg sjøl!
Nei fader! Klask deg sjøl i ansiktet, ta deg sammen! Sett pris på alle som e rundt deg!
Ikkje strev ette å vær den perfekte utgaven av deg sjøl, tillat deg og vær den du e!
Med oppgang og nedturer e me den me e! Verdifull!