Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg fortsatt er på facebook, bortsett fra at jeg tar en slags syk glede i å irritere meg over alle de andre der inne. Det føles som om facebook er "gjort" nå, jeg har ikke mer å gi. Har ikke lyst til å legge ut mer bilder, dele mine private opplevelser eller pønske ut artige statusoppdateringer. Likevel klarer jeg ikke bare å stenge av. Redselsen for å gå glipp av noe ligger nok fortsatt baki der et sted, men glipper mer og mer.
Twitter er et annet kapittel. Eneste gang jeg har klart å bruke twitter er når jeg er på konferanser og det skjer noe hele tiden, jeg sitter med telefonen i hånda og twittrer i vei hele dagen! Da fungerer det som et kommunikasjonsverktøy, jeg kan snakke med andre deltakere som er på andre seminarer. Men så kommer jeg hjem, og hva skal jeg twittre om her? Artikkelen jeg likte i avisa har alle andre jeg har som venner på twitter garantert også lest, de driter i at jeg gikk på tur med hunden, og jeg håper for deres skyld at de driter i hva jeg spiser til middag. Jeg følger ikke med på dem heller, det skal være sagt, og google minner med jevnlig på dette.
"Hei Siri, har du gitt opp twitter??",
"ja google, nå har jeg gitt opp igjen..."
Jeg har gitt opp to ganger før, og nærmer meg min 3. FOrtsatt har jeg ikke hevet meg på instagram eller andre nymotens nettverk. Tror rett og slett jeg skal holde meg borte. Som et koserundt spøkelse ska jeg la mitt liv i sosiale medier fade stille ut.
Hvis du vil snakke med meg får du rett og slett ringe meg!
Eller sende melding da...
Eller mail...
baby steps... :)
Siri
