Skal vi føle skam? Barn med utfordringer fra en foreldres perspektiv.

Mange opplever at barnet eller barna deres har problemer med å regulere sin egen adferd. Mange opplever at barnet eller barna deres har utfordringer en ikke klarer å håndtere slik en ønsker. Mange streber etter å oppnå normalitet og har vansker med å akseptere at noe er annerledes. Mange føler sorg og mange føler skam.

Det er lørdag morgen og vennegjengen har samlet seg for lek og sosialt samvær både for barna og de voksne. Jeg våkner med en liten klump i magen, lurer på hvilke utfordringer barnet mitt vil kunne møte i løpet av dagen. Han er ikke så god på helger og ferier, ikke så god på de dagene som gjerne ikke har samme struktur som hverdagen. Dette fører ofte til uro, usikkerhet og engstelse. 

De andre barna leker, løper rundt, ler og jakter på nye opplevelser. Du, du jakter på en måte å komme inn i denne leken på. Du har alltid hatt et brennende ønske om å passe inn, klare det samme som de andre gjør og ikke møte så mange utfordringer på veien. 

Jeg ser at du er stressa, jeg ser at du strever med å håndtere noe du ikke kan kontrollere, jeg ser at kroppen din går inn i et modus du ikke klarer å stoppe selv. Jeg går inn for å prøve å hjelpe, prøve å veilede deg gjennom det vanskelige. Noen ganger er jeg rask, rask nok til å stoppe det, rask nok til å kunne hjelpe og da føler jeg meg som en superhelt som redder verden fra en krise. De fleste ganger er jeg for sen eller kanskje ikke tilstede.

 Det er første skoledag. Du har arbeidet deg gjennom engstelse, glede, sorg og panikk hele sommeren. Du har hoppet ut fra ti meteren uten å vite om du møter mykt underlag eller betong. Du er usikker, usikker på hva som møter deg og usikker på hvilke nye rutiner hverdagen vil få. For du liker rutiner, du liker det rigide, du liker å vite hva som skal skje, hvem som skal veilede deg og hvem du skal være sammen med. Du liker det trygge. 

Mange foreldre har forventinger til hvordan skolehverdagen skal bli, har en forventning om at barnet skal sitte stille, rekke opp hånden, lære å lese og skrive og trives. Jeg som andre håpet på det samme, men innerst inne kjente jeg på en følelse som sa at dette ikke ville bli lett for deg. Du elsker å skape nye relasjoner både til voksne og barn, du elsker å leke sammen med de andre og du elsker å mestre nye ting. Når du mestrer glitrer øynene dine og du kan klappe hemningsløst for egen innsats. Du er full av omsorg, empati og den trillende latteren din kan høres i mils omkrets. Du er snill og du elsker å gjøre andre glad.

Det har vært en vanskelig dag. Den begynte allerede da du sto opp. Du hadde vondt i det ene kneet ditt, haltet din vei inn på badet hvor du ble møtt av kaos med kranglede søstre og en allerede frustrert mor. Jeg så kroppen din bygge opp til kamp, jeg så hjernen din arbeidet på høygir for å finne ut hvordan du skulle håndtere denne situasjonen. Du klarer ikke bruke ordene dine til å formidle kaoset, du er allerede så oppgiret at du ikke lenger klarer å regulere eller tenke mer over hvordan du skal håndtere det som møter deg. Du velger gjerne å gå inn med ett dytt i ryggen eller herje din vei frem til første stopp som alltid er toalettet. Det er viktig at ingen sitter på toalettet når du kommer, hjernen din er innstilt på å gå rett bort å sette seg ned slik du alltid gjør. Denne dagen sitter noen allerede på toalettet. Du bruker hånden din fremfor stemmen din for å indikere at du må på do og det ender med frustrasjon og tårer.

Jeg burde visst hvordan jeg skulle stoppet dette, visst at jeg burde vært i forkant, visst at jeg burde veiledet deg og visst at jeg burde vært rolig.

Det beste du kan gjøre for barnet er å holde deg rolig, er du rolig vil barnet bli rolig. 

Det er ikke alltid jeg klarer å holde meg rolig. Du har en indre motor som ofte nekter å stoppe før den selv føler den er fremme ved målet. Du klarer ikke vurdere verken sikkerheten langs veien eller om endestasjonen er av positiv eller negativ art. Du bruker tid på å vurdere hva som har hendt etter at jeg har hoppet det hardeste jeg kan på nødbremsen, prøvd å nå inn til deg med høy stemme og stramme grep. Du ønsker ikke at jeg skal gjøre det og jeg ønsker ikke selv å gjøre det, men det må til og det føles som et overgrep for oss begge. Jeg klarer ikke alltid holde meg rolig, jeg klarer det ikke en gang de gangene jeg burde. 

Du har aldri vært en gutt med mange ord, du har heller uttrykket deg gjennom bevegelse og lyder. Jeg er usikker på hvordan du tenker, hvordan du opplever kaoset i kroppen og hvordan du opplever at jeg viser deg følelser. For jeg viser deg alle følelsene mine, viser deg nok mer enn jeg burde. Jeg burde forstått mer, hjulpet deg mer og kontrollert mine egne følelser mer. Jeg er usikker på om jeg sårer deg, skader deg med min sinte stemme, lager arr jeg ikke kan hviske bort. Jeg er usikker på om du alltid føler deg trygg.

Hvordan håndtere følelsen av å ikke mestre sitt eget barn?

Når jeg sender deg ut døra for å gå på skolen har jeg lyst å holde deg tilbake, gi deg en dag pause, gi deg en dag med ro og fred til å være den gutten du selv vil være. Gi deg muligheten til å bare være deg selv. Jeg har lyst å pakke deg inn for å liksom beskytte deg mot alt som kan skje. Beskytte deg fra blikkene fra andre når du lager lyder eller går inn i en lek ingen andre forstår, beskytte deg mot at du istedenfor å bruke ord slår ut med armer eller sparket med bein mot andre og beskytte deg mot at andre barn og voksne blir frustrert over din adferd. 

Du sover så godt. Kroppen din er rolig og ansiktet bekymringsløst og fredfullt. Jeg kan sitte å se på deg lenge mens jeg kjenner på alle følelsene som velter opp i meg, kryper inn under huden og biter seg fast. Følelsen av å ikke strekke til, følelsen av å ha behandlet deg urettferdig, følelsen av at jeg ikke klarer å hjelpe deg og følelsen av at jeg ikke klarer å akseptere at du er annerledes. 

Jeg kjenner på en grusom blanding av sorg og skam. Sorg over at du ikke alltid passer inn, sorg over at jeg ikke alltid klarer å hjelpe deg, sorg over at ikke alle alltid ser deg som den gode gutten du er bak alt kaoset. Jeg kjenner på skam. Skam over at jeg ikke helt klarer å akseptere at du er annerledes, skam over at jeg gruer meg til å ta deg med på steder jeg vet at du kan møte utfordringer og ikke minst skammen over at jeg skammer meg.

Vi får hjelp, hjelp til å finne løsninger på hvordan du kanskje skal få en lettere hverdag. Folk vi snakker med kommenterer at det vil bli lettere å få noen knagger å henge det på. Jeg er usikker. Vil det hjelpe meg med sorgen? Med skammen?

 

Vil det bli lettere for meg å akseptere adferden i speil av en diagnose?

Relasjonsbygging under Covid-19

12. Mars 2020 stengte Norge ned. Vi var angrepet av et nytt virus, et virus ingen hadde nok kunnskap om til å stoppe. I tiden før hadde vi hørt om dette viruset som spredde seg i andre land, men vi var nok ikke helt forberedt på at det skulle skylle inn over vårt eget land og at det skulle få så store konsekvenser for hele samfunnet. Korona var på alles lepper. 

Mange ble redde, redde for seg selv, barna sine, slektninger og nære relasjoner. Hele Norge ble satt i karantene, skoler og barnehager ble stengt og ingen skulle omgås andre enn sin egen husstand. Aviser og nyheter var spekket av viktig informasjon, men samtidig skremmende historier om virusets utvikling og nummer på antall syke, smittende, innlagte og døde var hovedfokuset.

Som voksen er du rustet til å håndtere en krise, håndtere en annerledes hverdag og tilpasse deg, men hva med barna? En av de viktigeste relasjonene et barn kan ha er de voksne i barnehagen eller på skolen. For uten foresatte og primær familie er disse voksne de barna har nærest relasjon til og bruker store deler av hverdagen sin sammen med.

I flere år har det blitt forsket på hvordan en god relasjon mellom elev og lærer kan være avgjørende for læring. Med dagens samfunn hvor fokuset på utdanning, kunnskap og elevenes evne til å håndtere livet er så sterkt i fokus burde det vært en selvfølge å ivareta dette under en slik krise.

Relasjonen mellom lærer og elev har betydning for elevenes læringsresultater og atferd. Lærerens vilje til å bry seg om alle elevene, vise interesse for den enkelte, være støttende og ha forventninger om utvikling, er viktig for å bygge en positiv relasjon. 

Hvordan ble disse relasjonene ivaretatt under Koronakrisen?

Anbefalingene og veilederne som kom fra regjeringen var åpne for tolkning. Det ble oppfordret til å ha dialog og kontakt med hver enkelt elev minst en gang i uken. Det var opp til hver kommune og skole å tolke og tilpasse et opplegg som skulle tilfredsstille alle. Noen skoler kuttet ut fag, noen kortet ned på arbeidsmengder, noen opprettet digitale læringsplattformer hvor de hadde kontakt med elevene og noen valgte å glemme å dyrke sin relasjon til elevene. Her var det ikke var noen form for kontakt utover arbeidsplaner på digitale plattformer hvor det var opp til eleven å være selvstendig.  

Hva er det viktigeste å ivareta under en slik krise? At eleven for alt det er verdt tilegner seg ny kunnskap, eller at eleven føler seg trygge og opprettholder relasjon til lærer og andre medelever?

«Overalt hvor barn oppholder seg, trenger de å kjenne at voksne passer på, hjelper til og bryr seg. Derfor må voksne i barnehagen og skolen, hvor alle barn tilbringer så store deler av livet sitt, ikke bare ta ansvar for det pedagogiske opplegget, men også for omsorgen og kvaliteten på relasjonene.» – Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad, 2013; 2016 

Det var en tøff hverdag for mange barn da de ikke fikk være med sine klassekamerater eller venner. De savnet lærere og de trygge voksne på skolen. For noen var det en lettelse å komme seg ut av skolen. Mange av disse har ikke hatt en god relasjon til verken lærer eller medelever, ikke funnet sin plass i systemet og ikke opplevd skolehverdagen som positiv.  Disse elevene satte pris på hjemmeskole og hadde verken behov for daglig kontakt eller lengtet tilbake, men hva med alle de andre? Hva med de sårbare som gjerne ikke har den beste hjemmesituasjonen, de elevene som opplever relasjonen til lærere og medelever som tryggheten i hverdagen og de som savnet skolen? 

Mai 2020 åpnet skolene igjen. Hele landets elever skulle tilbake til skolehverdagen. Skolene var satt under stort press med restriksjoner fra regjeringen om avstand, vasking, kohorter og regler. Mange lærere var usikre på hvordan denne nye hverdagen skulle fungere for både dem selv og elevene som kom tilbake til en annerledes hverdag. De skolene som hadde opprettholdt kontakt og vektlagt relasjonsbygging under koronaperioden hadde forberedt sine elever i forkant, men hva med de som ikke hadde verbal kommunikasjon med sine elever? Her var det opp til foreldre å kommunisere med sine barn om hva som ville møte dem. Igjen var det åpent for tolkning. Ulike personligheter med ulike holdninger skulle tolke og videreformidle til sine barn. Mange elever var usikre på dette ukjente og spenningen var stor.

Ulik tolkning av regjeringens veileder førte til at både skoler og barnehager utførte forskjellig praksis. Lærere va usikre på hvordan de skulle arbeide, barnehageansatte fikk uklare arbeidsinstrukser og det ble i noen tilfeller sådd tvil om deres kompetanse og evne til å ivareta relasjonene til barna og hvordan var det egentlig med foreldrenes relasjon til egne barn?

I hjemmet ble det satt press på foreldre. Foreldre som selv hadde hjemmekontor, foreldre som mange stresset for å få denne nye hverdagen til å gå opp. Noen hadde yrker hvor de var pliktet til å gå på jobb, deres barn ble gjerne overlatt til skolehverdagen alene og mange følte på at deres relasjon til barnet som foreldre ble utfordrende. Var det forskjell på de skolene som vektla relasjonsbygging og hadde daglig kontakt med sine elever og de som ikke hadde? 

Hva gjør vi dersom det oppstår en ny krise? 

Relasjoner under Covid 19

12. Mars 2020 stengte Norge ned. Vi var angrepet av et nytt virus, et virus ingen hadde nok kunnskap om til å stoppe. I tiden før hadde vi hørt om dette viruset som spredde seg i andre land, men vi var nok ikke helt forberedt på at det skulle skylle inn over vårt eget land og at det skulle få så store konsekvenser for hele samfunnet. Korona var på alles lepper. 

Mange ble redde, redde for seg selv, barna sine, slektninger og nære relasjoner. Hele Norge ble satt i karantene, skoler og barnehager ble stengt og ingen skulle omgås andre enn sin egen husstand. Aviser og nyheter var spekket av viktig informasjon, men samtidig skremmende historier om virusets utvikling og nummer på antall syke, smittende, innlagte og døde var hovedfokuset.

Som voksen er du rustet til å håndtere en krise, håndtere en annerledes hverdag og tilpasse deg, men hva med barna? En av de viktigeste relasjonene et barn kan ha er de voksne i barnehagen eller på skolen. For uten foresatte og primær familie er disse voksne de barna har nærest relasjon til og bruker store deler av hverdagen sin sammen med.

I flere år har det blitt forsket på hvordan en god relasjon mellom elev og lærer kan være avgjørende for læring. Med dagens samfunn hvor fokuset på utdanning, kunnskap og elevenes evne til å håndtere livet er så sterkt i fokus burde det vært en selvfølge å ivareta dette under en slik krise.

Relasjonen mellom lærer og elev har betydning for elevenes læringsresultater og atferd. Lærerens vilje til å bry seg om alle elevene, vise interesse for den enkelte, være støttende og ha forventninger om utvikling, er viktig for å bygge en positiv relasjon. 

Hvordan ble disse relasjonene ivaretatt under Koronakrisen?

Anbefalingene og veilederne som kom fra regjeringen var åpne for tolkning. Det ble oppfordret til å ha dialog og kontakt med hver enkelt elev minst en gang i uken. Det var opp til hver kommune og skole å tolke og tilpasse et opplegg som skulle tilfredsstille alle. Noen skoler kuttet ut fag, noen kortet ned på arbeidsmengder, noen opprettet digitale læringsplattformer hvor de hadde kontakt med elevene og noen valgte å glemme å dyrke sin relasjon til elevene. Her var det ikke var noen form for kontakt utover arbeidsplaner på digitale plattformer hvor det var opp til eleven å være selvstendig.  

Hva er det viktigeste å ivareta under en slik krise? At elevene for alt det er verdt tilegner seg ny kunnskap, eller at elevene føler seg trygge og opprettholder relasjon til lærer og andre medelever?

«Overalt hvor barn oppholder seg, trenger de å kjenne at voksne passer på, hjelper til og bryr seg. Derfor må voksne i barnehagen og skolen, hvor alle barn tilbringer så store deler av livet sitt, ikke bare ta ansvar for det pedagogiske opplegget, men også for omsorgen og kvaliteten på relasjonene.» – Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad, 2013; 2016 

Det var en tøff hverdag for mange barn da de ikke fikk være med sine klassekamerater eller venner. De savnet lærere og de trygge voksne på skolen. For noen var det en lettelse å komme seg ut av skolen. Mange av disse har ikke hatt en god relasjon til verken lærer eller medelever, ikke funnet sin plass i systemet og ikke opplevd skolehverdagen som positiv.  Disse elevene satte pris på hjemmeskole og hadde verken behov for daglig kontakt eller lengtet tilbake, men hva med alle de andre? Hva med de sårbare som gjerne ikke har den beste hjemmesituasjonen, de elevene som opplever relasjonen til lærere og medelever som tryggheten i hverdagen og de som savnet skolen? 

Mai 2020 åpnet skolene igjen. Hele landets elever skulle tilbake til skolehverdagen. Skolene var satt under stort press med restriksjoner fra regjeringen om avstand, vasking, kohorter og regler. Mange lærere var usikre på hvordan denne nye hverdagen skulle fungere for både dem selv og elevene som kom tilbake til en annerledes hverdag. De skolene som hadde opprettholdt kontakt og vektlagt relasjonsbygging under koronaperioden hadde forberedt sine elever i forkant, men hva med de som ikke hadde verbal kommunikasjon med sine elever? Her var det opp til foreldre å kommunisere med sine barn om hva som ville møte dem. Igjen var det åpent for tolkning. Ulike personligheter med ulike holdninger skulle tolke og videreformidle til sine barn. Mange elever var usikre på dette ukjente og spenningen var stor.

Ulik tolkning av regjeringens veileder førte til at både skoler og barnehager utførte forskjellig praksis. Lærere va usikre på hvordan de skulle arbeide, barnehageansatte fikk uklare arbeidsinstrukser og det ble i noen tilfeller sådd tvil om deres kompetanse og evne til å ivareta relasjonene til barna og hvordan var det egentlig med foreldrenes relasjon til egne barn?

I hjemmet ble det satt press på foreldre. Foreldre som selv hadde hjemmekontor, foreldre som mange stresset for å få denne nye hverdagen til å gå opp. Noen hadde yrker hvor de var pliktet til å gå på jobb, deres barn ble gjerne overlatt til skolehverdagen alene og mange følte på at deres relasjon til barnet som foreldre ble utfordrende. Var det forskjell på de skolene som vektla relasjonsbygging og hadde daglig kontakt med sine elever og de som ikke hadde? 

Hva gjør vi dersom det oppstår en ny krise? 

Er vi på riktig vei?

Det er første skoledag. En dag med ekstra spenning og forventning. Vi kler på, spiser frokost og tar på den nye skolesekken. Det er tid for en ny epoke, tid for å tre inn i et nytt univers, også kalt skolehverdagen.

Mange barn og foreldre synes det kan være vanskelig å gå fra den trygge hverdagen hjemme eller i barnehage hvor det er flere omsorgspersoner og over til skolen hvor det er færre. Det er forventninger både hos barna og de voksne hvordan den nye hverdagen skal bli.

Et godt samarbeid og god kommunikasjon mellom skole og hjem er med på å skape et godt grunnlag for barna. Foreldre har gjerne forventninger til læreren som skal ha hovedansvaret for barnet på skolen. Hvordan er læreren som person? Hvordan underviser læreren? Tar læreren hensyn til hvordan barnet lærer? Vil læreren opprett en god relasjon til barnet? Det er altså mange forventninger til både barnas prestasjoner og lærerens prestasjoner. Det store spørsmålet er: Innenfor hvilke grenser kan man som foreldre forvente at skolen skal ta det hele og fulle ansvar for all opplæring? I et klasserom i Portugal henger det en plakat med disse visdomsord:

·       «Det er i hjemmet man lærer barna de magiske ordene «god dag», «vær så god», «unnskyld» og takk».

Det er også hjemme at man lærer å være respektfull, ikke juge, komme til tida, være flittig, solidarisk og respektere sine venner, eldre og alle lærere.

·        Hjemme lærer man seg også å være renslig, ikke prate med munnen full og ikke kaste søppel på gulvet eller på bakken.

·        Det er fortsatt hjemme man lærer seg å være organisert, ta vare på tingene sine og å ikke røre andres ting.

·        Her i skolen lærer vi språk, matte, historie, geografi, fysikk, vitenskapelige fag, engelsk og gym. Vi bare forsterker den oppdragelsen barna får hjemme av sine foreldre!»

I møte med elever til skolestart er det også forventninger hos læreren. Dager i forkant arbeider man med hvordan man forespeiler seg at skoleåret skal bli. En har forventninger til elevgruppa, til organisering, til faglig kompetanse, til sosial kompetanse og ikke minst forventninger til samarbeid med foreldre og hjem. Mange foreldre har forventninger om når barnet vil lære å lese, regne og skrive. 

Hver høst er det tid for skoleårets første foreldremøte. Her får foreldrene mulighet til å møte læreren, personen som skal ha ansvaret for barnet og har ansvar for at barnet lærer det som lærerplanen stiller som krav, samtidig som de skal lære å fungere i et sosialt miljø. Lærer vil da presentere halvårsplaner og snakke om hvordan skolehverdagen skal fungere. Foreldre vil da bli inkludert i den overordnende malen for skolehverdagen og få en innsikt i hva skolen forventer av hjemmet. Dersom en lurer på noe er det helt åpent for å spørre. Hvorfor gjør ikke flere dette? 

For skolen og lærerne er det lovpålagt å følge retningslinjene i kunnskapsløftet, skolens bibel. Kunnskapsløftet er en norsk skolereform. Den omfatter hele grunnopplæringen og trådte i kraft i august 2006. Reformen førte til endringer av skolens innhold, organisasjon og struktur.

Overordnet mål for reformen er at alle elever i norsk skole skal utvikle grunnleggende ferdigheter og kompetanse, slik at de kan delta aktivt i samfunnet. Skolen skal være inkluderende, passe for alle, og alle elevene skal få de samme mulighetene til å utvikle sine evner. Som foreldre forventer man at skolen skal følge opp og innfri alle krav som er lovfestet i kunnskapsløftet. 

I et samarbeid mellom skole og hjem er det naturlig at foreldrene forventer at læreren gjør jobben sin når eleven er på skolen. Dette gjelder både når det kommer til faglig opplæring og innlæring av sosial kompetanse. Men er det slik at dette bare skal foregå på skolen? Nei! For noen kan det sikkert virke naturlig at hovedtyngden ligger i skolehverdagen, men realiteten er at skolen forventer at også foreldrene skal følge opp dette hjemme. 

Alle mennesker har sine egne holdninger til livet og dets utfordringer. Når vi vokser opp og blir omsorgspersoner enten hjemme eller i jobb er det naturlig at våre holdninger speiles igjen i arbeidet vi gjør i samarbeid med andre mennesker. Det kan oppstå utfordringer dersom vi har forskjellige holdninger. Holdningene foreldre og lærere har til et oppstått problem kan være veldig forskjellig utfra hvilken arena problemet oppstår i. Er det for eksempel snakk om mobbing eller utestenging kan læreren og foreldre ha ulik oppfatning av situasjonen. Men er det alle holdninger som er like gode å lære videre til andre? Skal våre holdninger som omsorgspersoner automatisk overføres til barna? Er det slik at våre holdninger til ting er fasiten? 

Holdning betyr innstilling. I sosialpsykologien er det betegnelse for en vedvarende beredskap til å reagere positivt eller negativt overfor spesielle objekter, ideer og verdier. Holdninger kommer til uttrykk gjennom oppfatninger og meningsytringer, som følelsesmessige reaksjoner, og i handlinger. De kan være basert på kunnskap eller være ervervet gjennom erfaringer, men er ofte overtatt relativt ureflektert fra foreldre, venner og andre grupper man har valgt å identifisere seg med.

Dannelse av holdninger og verdier er sterkt knyttet til sosialiseringsprosessen, og det skjer særlig i primærsosialiseringen. Det er en sterk tendens til at foreldrene dine sine holdninger og verdier knyttet til samfunnet og andre mennesker også blir dine. Dette er kanskje ikke så rart, for som barn var vi ikke kritiske til det foreldrene våre mente om ulike ting. Det er mange som forsøker å påvirke holdningene og verdiene våre, men foreldrene våre har en helt spesiell rolle som "oppdragere. Det er likevel ikke slik at vi nødvendigvis "blir" som foreldrene våre. I noen tilfeller har vi helt andre holdninger enn dem. Det kan ha sammenheng med et ønske om å være selvstendig. 

Når vi blir eldre og kommer over i sekundærsosialiseringen får vi flere inntrykk og blir mer påvirket av ulike sosialiseringsagenter, som venner, medelever,  trenere, lærere, politikere, media og bedrifter. Men samtidig er vi da også i bedre stand til å organisere alle inntrykkene, og holdningene våre henger derfor som regel mer sammen. De bygger mer på kunnskaper og utgjør en helhet. En av grunnene til det er at vi tenker mer gjennom det vi erfarer. Da kan skolen og interesseorganisasjoner være viktige arenaer for at vi danner holdninger.

I skolen arbeides det mye med begreper. Ikke bare begreper innenfor det faglige, men også i det sosiale. La oss bruke begrepene inkludering og ekskludering som eksempler. To begreper som gjennom hele livet vil spille en stor rolle for hvordan barnet skal fungere I samfunnet. Dette er begreper som kommer inn allerede i barnehagealder og det er i denne alderen grunnlaget for holdningen til begrepene legges. Dersom barna har med seg dårlige holdninger hjemmefra er det ikke lett for hverken barnet eller læreren å forandre dette. Det kan derfor være avgjørende å ha et godt samarbeid og god kommunikasjon mellom skole og hjem hvor begge parter må være åpne for forandring og tilpasning. Vi må alle være rause, høflige og inkluderende mennesker som har et felles ønske, at barnet skal ha det bra og fungere i et samfunn som stadig byr på nye utfordringer. 

«One of the most sincere forms of respect is actually listening to what another has to say»

Arbeidsmoral versus egenmoral?

Begrepet moral brukes i to betydninger. I en deskriptiv betydning brukes moral om det sett av moralske normer, verdier og holdninger som aksepteres og forsøkes praktisert av et individ eller en gruppe. I en normativ betydning brukes moral om det sett av moralske normer som innehar gyldighet og som dermed reprensenterer hvordan vi faktisk bør handle. 

Det er mandag morgen. Barnet ditt har kastet opp hele natten, er helt utmattet og ligger i armene dine med lukkede øyne. Du tar frem telefonen, skriver "Jeg kan ikke komme i dag, jeg har sykt barn" og trykker på send. Den umiddelbare tanken som dukker opp i hodet ditt er at du skulle virkelig vært på jobb, du har mye som må gjøres og mennesker som du føler er avhengig av at du er der.

Samvittigheten stikker i magen. Stikker i magen når du trykker send på mobilen og stikker i magen når du etterpå kikker ned på barnet som ligger i armene dine. Dette lille mennesket som er avhengig av deg, som er avhengig av at du er hjemme denne dagen, som er avhengig av at du gir all omsorg og kjærlighet som du kan gjennom hele dagen og som er avhengig av at du er en trygg voksen og en god foreldre. Allikevel kjenner vi alle til den følelsen av at vi burde. Burde vært på jobb, burde vært hjemme, burde gjort husarbeid og burde vært det fantastiske mennesket som fikk til alt. Heldigvis er det ikke slik at alle får alt til, det hadde vært et kjedelig og lite utfordrende samfunn å leve i. Men vi får alltid til noe! Denne dagen får du ikke til å være på jobb, men du får til å være en god mor. Du får til å være der for barnet ditt, pleie det og trøste det gjennom en hard sykdomsdag. Vi burde kjenne på den følelsen, at vi får til dette og legge vekk den gnagende følelsen hvor en føler en burde vært på jobb istedenfor. 

Det er tirsdag morgen. Natten har vært et helvete. Feberen har herjet, den kroniske sykdommen din har spist deg opp innenfra og kroppen roper at du bør bremse ned og ta vare på deg selv. Du setter deg opp i sengen, tar frem mobilen og starter meldingen til arbeidsplassen. Noen ganger skriver du for å så viske bort, mens andre ganger trykker du send og blir sittende med en brennende følelse av at du burde. Burde gått på jobb, burde tatt deg sammen og burde mestret hverdagen. 

Du lurer på hva andre tenker om at du er borte igjen, eller ansvarsoppgaver andre må ta fordi akkurat du er borte denne dagen. Arbeidsmoralen er høy, men er egenmoralen like høy? For hvilken av disse er viktigest? Alt i alt handler vel moral om å kunne reflektere rundt konkrete hendelser og ta riktige avgjørelser? Avgjørelser for hva du mestrer eller avgjørelser for hva andre synes du bør mestre?

For er det slik at en skal føle seg uglesett fordi en er borte fra jobb?

Vi må være rause med hverandre, vi må stole på at andre inkludert oss selv er borte fordi det er en grunn til det. Hva grunnen er har vi egentlig ingenting med, vi må stole på at den som er borte har en grunn for å ikke mestre jobb denne dagen, eller denne uken, eller for noen disse årene. De fleste i samfunnet driver heller ikke med egendiagnostisering, vi har heldigvis mennesker som er utdannet innen helse og omsorg som kan ta disse avgjørelsene for oss. Vi oppsøker gjerne denne legen, kiropraktoren eller psykologen fordi vi føler det er en grunn til det. Vi kjenner at kroppen eller hodet ikke samarbeider, vi kjenner på at noe er galt og vi er såpass oppegående at vi søker hjelp. Hjelp til å finne ut hva som er galt og hvordan vi kan få det bedre. Ønsketenking må jo være at en tråkker inn på en behandlers kontor, behandlere sier "Hokus Pokus fillifriskus" og en kan gå ut ti minutter senere helt frisk og vende tilbake til arbeidslivet. Noen mennesker blir friske, noen kjemper en eviglang kamp for å bli friske og noen blir aldri friske, men vi gjør alle tiltak som kan hjelpe oss på veien til å bli et menneske som fungerer. For noen er hverdagen enklere å mestre enn for andre og det er ikke alltid en kan sette seg inn i hvordan hverdagen kan være utfordrende for andre fordi en ikke har opplevd de samme utfordringene selv. 

Det finnes de mennesker der ute som ikke ønsker å jobbe, som ønsker å gå hjemme hver dag og styre livet sitt helt selv uten noen restriksjoner fra omverden, men det er fåtallet. Fåtallet som dessverre kan føre til at noen lett dømmer andre. De fleste ønsker å fungere i samfunnet og arbeidslivet. De ønsker å gå på jobb hver dag, eller i det minste jobbe de timer eller dager i uken de vet at de kan mestre. Alle ønsker å mestre på sin måte, at noen ikke ønsker å mestre det samme som oss andre må vi arbeide med å akseptere. 

Vi må slutte å dømme hverandre, slutte å tro at alle fungerer på samme måte som oss, slutte å baksnakke hverandre og slutte å gå på akkord med oss selv for å tilfredsstille andre. Vi må fokusere på å være rause, omsorgsfulle og ha empati for de som er rundt oss. Alle har det ikke likt, takk Gud for det. Jeg priser meg lykkelig hver dag for at jeg ikke sitter med en kronisk sykdom som slår meg ut hver dag, hver time av dagen og gjennom år etter år. Vi vet aldri hvilke sko en annen person går i og vi må være åpne for at den personen trør i helt andre sko enn hva du gjør. 

MOT organisasjonen kjører forebyggende livsmestrings program i skolen og det passer godt å avslutte med noen ord hentet fra dette: 

"Alle du møter kjemper en kamp du ikke vet noe om. Så vær snill - alltid!"

Takk for meg!

Å leve med en kronisk sykdom

Mange mennesker lever med en kronisk sykdom. Det kan være sykdom som er forbundet med mye smerter og mye ubehag. 

Mange bruker sterke medisiner og må gå til behandling resten av livet. Det er ikke alle lidelser det finnes noen helbredende kur for, og behandlingen går kun ut på å lindre smerter eller ubehag. Personen må da akseptere at en aldri vil bli helt frisk og alltid vil kunne ha en smerte som tynger. En slik fysisk lidelse kan i mange tilfeller også bli en psykisk lidelse. Ikke bare skal en jobbe seg gjennom smertelindrende tiltak, men en må også finne aksept for at akkurat du skal leve med det resten av livet. Mange har forventninger til hvordan livet og hverdagen skal være. Vi forventer og tror at livet skal være bra, vi skal være lykkelige og smertefrie. En håper å finne kjærligheten, få barn, ha en god jobb og for de spesielt interesserte: klatre opp Mount Everest. En har også et håp om å gå gjennom livet med minst mulig smerte. Ingen ønsker å ha det vondt. 

Noen opplever at de ikke kan fungere i et arbeidsliv, noen må ha tilpasset arbeid mens noen kan arbeide som normalt. Samtidig kan det være kostbart med medisiner og behandling, noe som igjen kan tære på økonomi og velstand. Noen må gå på akkord med smerten for å leve som «normalt». Samfunnet har ordninger hvor en skal bli tatt hensyn til – på både godt og vondt. Godt fordi du føler deg forstått og akseptert, men det kan samtidig føles vondt fordi du kan føle deg spesiell, masete, egosentrisk og å være til bry.

 

Dersom man har en kronisk sykdom som går utover egen livskvalitet kommer man ofte i situasjoner hvor man må prioritere. Dersom man blir invitert til noe fysisk krevende, eller på en dag kroppen ikke vil samarbeide, må man ofte trosse smerter og ubehag den ene dagen og heller velge å ha en dårlig periode etterpå. En følelse av å bli straffet for å ha det kjekt. Dette gjelder ofte sosiale aktiviteter med familie og venner, eller aktiviteter du føler deg pliktet til å delta på i form av møter eller kulturelle eventer. En kan føle seg begrenset og ikke minst utelatt eller uglesett. 
Det kan være vanskelig å se at andre har det bra, er helt friske og lever livet til det fulle. En kan bli misunnelig og synes det er vanskelig å vise og dele glede over andres opplevelser eller livsstil. 
Hvor ofte har en ikke hørt folk si: Det er alltid noen som har det verre enn deg! Tenk på de som har en dødelig sykdom eller de som lever i sult og elendighet. Alle som har et snev av empati i kroppen kan kjenne på dette. Det vil alltid være noen som har det verre og vi føler empati med dem, men er det ikke lov å ha noen dager hvor man får lov å si: 

I dag har jeg det ikke bra! I dag kjenner jeg på urettferdighet for at jeg har smerter, jeg kjenner på urettferdighet for at jeg ikke får leve livet slik jeg hadde tenkt, og jeg kjenner på vanskeligheten med å akseptere at akkurat jeg fikk denne sykdommen. Er ikke det lov å si? Er det bare lov å dekke over sannheten med å svare «det går helt fint»? 

Det fokuseres mye på at vi skal være så positive til alt. Vi skal øve oss på å skifte holdningene våre til et problem og vi skal fokusere bare på å se og finne det positive i problemer og utfordringer. Tenker vi negative tanker skal vi holde det meste for oss selv, for lufter man dem for ofte kan man bli oppfattet som et negativt menneske. Alle har noe som er trist eller som ikke fungerer, men det kan være vanskelig å legge merke til for de ”utenfor”. De fleste lever med å vise en fasade, ofte en fasade som de opplever at andre aksepterer. Det kan være vanskelig å akseptere at noen har det vanskelig over lengre tid. 

Når en ikke opplever å ha en kronisk sykdom selv er det vanskelig å sette seg inn i hvordan en med en kronisk sykdom har det. Ta angst for eksempel. Vi sier ofte at en person uten angst aldri kan sette seg inn hvordan en person med angst har det før de har opplevd det selv. Det er heller ikke slik at alle med en type sykdom opplever de samme symptomene og de samme utfordringene. Det er sjelden likt. Vi er alle forskjellige fysisk og ikke minst psykisk. En annen utfordring kan være at det ofte er mest fokus på å behandle det fysiske mens en gjerne ikke får tilbud om psykisk hjelp før det er for sent.

Med hjelp fra andre eller ikke er det et ord som vi stadig faller tilbake på. Ordet aksept, det å akseptere. Å akseptere er et vidt begrep og det er ikke slik at det finnes en fasit på hvordan man skal bruke det. Albert Ellis, en anerkjent amerikansk psykolog, snakker om at vi mennesker har to valg i forhold til å akseptere oss selv: Aksept med forbehold, det vil si jeg aksepterer meg selv gitt visse betingelser, og aksept uten forbehold. Aksept med forbehold vil si å prøve å leve opp til den fasaden vi ønsker å ha og ønsker at menneskene rundt oss skal se.

Ofte ender dette i en destruktiv tankegang hvor vi opplever å ikke leve opp til egne krav. Vi vil aldri helt kunne ta kontroll over tankene og følelsene våre. Aksept uten forbehold vil si å ta kontroll over det vi kan ta kontroll over; nemlig handlingene våre.

Skal vi akseptere at vi aldri kommer til å fungere optimalt, og lære å nyte de gode periodene vi har? Eller skal vi leve et liv hvor vi bruker masse tid og krefter på å ikke klare å akseptere at det er sånn vi skal ha det?

 Å ta livet som det faller seg har gjerne ikke samme betydningskraft for alle. 

 

 

 

 

Dagens "lyse" side

Når en har blitt ferdig med uttørring av luftveier og spenning av muskler e det på tide å se ka en kan gjør humor utav. Så her komme dagens aktivitet sett fra den andre siden. Den lyse siden med grønne tanker og blomsterduft i håret.

Syns det va ein god ide å hoppe i søppelspannet når eg kom hjem så ingen så kor flaue eg va. Men så....

Kravle opp av søppelspannet, ikkje bare fordi du har lyst å møte livet på ny, men og fordi klærnå dine lukte særs dårlig og alle lemmene dine sove fordi det egentlig e altfor trangt siden spannå e lagt for små skjønne knytta poser fra Rema og ikj ei dundra på någenååtti. Sånn e d jo når søppelmennå aldri heilt klare å fjerne luktå av brukte bleier og matavfall fra dunken på tirsdagen. Den morgenen når de ser sitt snitt te å ruse motoren litt ekstra utfor soveromsvinduet i halv sju tiå. Kanskje fordi de må få søppeldunken heist heilt opp for å tømma an og kanskje fordi de meine at det e på høy tid å få opp augene.

Treningsfrue sa i ett innlegg at oss normale hadde ein kvilepuls på ca 60-70. Eg e jo normale tenkte eg og bestemte meg for at då må jo min puls alltid vise mellom 60-70 på klokkå mi! E ikj ka som helst klokka vettu, e jo ein Polar av modellen med puls på håndleddet. Hadde gjerna ikkje passa for meg med ei klokka som krevde pulsbelte når eg te tider har hjerteinfarkt ganske ofta. Det første spørsmålet då e jo om d stramme over brystet, kunne jo fort glemt at eg hadde det belte på meine eg....
Kvelden avsluttes med vekselvis Viaplay og kontinuerlig sjekking av puls. Kvar gang an overstige 70 gjør hjerta ett hopp og sende an mot 80, nytt hopp og sende an mot 90. 90, asså nær døden! Døden må jo vær 100? Ette å ha tenk tusen røde tanker komme d plutselig ein grønne tanke flytande på ein rekved! Ein bever som står å ror m ein pinne rope: Kirkhus, huska når du dreiv m bakkeløp og hadde gjennomsnittpuls på 186?! Daua du då?! Eg bare...nei gjorde jo ikj d. Jogga jo til og med dagen ettepå. Får sova litt då!

Noen strekke seg, pakke seg inn i dynå og tenke på kor deilig denne dagen ska bli. Kirkhus, sjekke pulsklokkå! Høge idag og, åsså når eg har logge så lenge i ro.
Får ikj pusta, tror eg hvertfall. Eg glemme liksom at hvis eg ikkje hadde pusta så hadde eg jo ikkje kunna stått opp og kledd meg? Kledd tre unger, gitt de frokost og kjørt de i barnehagen. Løye alt en klare når en ikkje puste. Den som oppfant oksygen kan jo ikkje ha stått fremst i køen stakkar . Trodde han hadde funne opp noe som me ikkje kunne fungere uten. Fekk seg ein tribuneplass i periodesystemet og. Stakkar! Han bomma han!

Vel hjemma og minstemus vel plassert i sengå for kvil! Nå e det TV serie og noe gooodis! Men neida, då velge en liksom å legga seg på gulvet istedenfor. Ikkje bare e det skittent, men e jo hardt og vettu!
Så mens du ligge der å puste som ein helt og gnir håret i gamle Biola flekker så komme fornuften fram! Katrine du må ringe noen, du trenge hjelp! Mens eg blar fram te vaskedame på tlflistå komme eg på at vaskingen kan eg be om hjelp te ein aen gang så eg finne heller nummeret te ei god venninna som kan komma å hjelpe meg opp fra skiten. Det hadde gjerna ikkje vært så greit å komma seg gjennom et angstanfall på polsk heller når eg tenke meg om!
Venninnå sleppe det hu har i hendene hu og komme springande! Eg e jo i ein aen verden, så eg tenke gjerna ikkje på at eg må ta meg sammen for 3 åringen som e med og stolt vise fram pizzabollå morå har bakt te han. Flaks med dei forresten Nygård!


Før så har eg tenkt på dei som har sånn angst at de ikkje tør å gå ut å hente posten! Stakkar har eg tenkt, tenk å vær så djupt i det. Idag har det faktisk streifa meg om det e så mye bedre å sitta i ein krøll med hodet under dorullen på litlado i singlett som har sklidd over sideflesket (hofteleddet så me like å tro det hette) og fett hår i ein dult på hodet mens tårene lage pisseflekker på bukså og suggelet henge laust på hakå. Vett ikj eg asså. Sto nok ikkje først i så mangen køer eg heller, men samtidig så fikk eg jo ikkje noe plass i det periodiske system heller. Knapt ein merknad i den lokale aviså om eg kan sei det sånn.

Ette mye suggel, litt spy og mye rare lyder fra alle kanter av kroppen får eg slept meg opp! Tid for å besøke legen! Legen! Helten som ska vekke meg opp og ta meg på rosa skyer ut i kvardagen igjen! For eg har visst glemt underveis at eg har hus, bil, mat i kjøleskapet og ikkje minst tre unger. Mens eg har suggla og grene har Nygård fiksa barnevakt, snop te ungen og starta bilen! Me e klar! Eg puste jo fremdeles ikkje, men løye med det, får med meg at hu ikkje hadde hatt penger te julegaver i år hvis politiet hadde stått langs veien!


Komme oss inn på legesenteret kor me såklart går rett på mannen som stjal heile "ung voksen tiå" mi og eg ser svart! DÅ har eg krefter te å gjemme meg bak ein vegg, tro han ikkje så meg og DÅ drite eg egentlig i heile legen! Han sitte sikkert der å slår seg på magen å drikke bunnslammet i ein halvannen liter Pepsi Max mens han bare vente på nervevraket fra helvete. Eg må jo ta meg sammen å gå forbi ein x! Verre enn å dø det! Han tenke jo sikkert ikkje at eg har vondt ein plass siden eg e der. Nygård dekke over meg med jakkå si og eg tar skrittå forbi! Han trodde sikkert eg hadde skikkelig vondt i magen siden de måtte dekka meg te ette han allerede hadde sett meg! Jackpot!
Me går inn te legen som (hold pusten) sitte på kontoret sitt og drikke bunnslammet i ein halvannen liter Pepsi Max! Han lire av seg alle strofene han har lest i terapifaget og finne fram ein pose! Ein plastikk pose fra Spar med hål i så me må bruka eina hjørna for å få effekt. Men plastikk?! Står det ikkje i teoribøkene at plastikk kvele folk?! PAPP ditt papphode har eg lyst å sei, men tenke at hvis han ska hjelpa meg e det gjerna ikkje så lurt å fornærme han. Nygård blir sendt ut og eg blir geleida gjennom pust for pust og ord for ord ! Te slutt komme eg te meg sjøl og han seie: detta va et langt anfall fra du kom her! Nå har du holdt på ein halvtime ! Det tilsvare noen timer trening det! Han tenkte sikkert at han va dødsfornøyd med jobben han hadde gjort, eg tenkte : håpe Nygård hadde nok batteri på telefonen te et par omganger candycrush mens hu venta!

Veien hjem va lang og ydmykende , men takk Gud for ei god venninna som skrapte meg opp, stappa piller i munnen min og nesten kvelte meg med ein bunnpris pose!

Som me blei enige om på veien hjem: jækla kipt om en dør i ein plastikkpose fra Obs! hvis en ein gang sko vær så uheldige å få et hjerteinfarkt !

Pusten e normalisert, pulsklokkå e lagt te lading, musklene e gangsperr og ydmykheten for at eg har fantastiske folk rundt meg e begynt å overskygge flauheten!

Så Silje , me drite i tabata! Kom her så ska eg veilede deg gjennom et par timers angstanfall! Mye billigere og langt mer effektivt for dei små muskelgruppene!

XOxo🖖🏽