Begrepet moral brukes i to betydninger. I en deskriptiv betydning brukes moral om det sett av moralske normer, verdier og holdninger som aksepteres og forsøkes praktisert av et individ eller en gruppe. I en normativ betydning brukes moral om det sett av moralske normer som innehar gyldighet og som dermed reprensenterer hvordan vi faktisk bør handle.
Det er mandag morgen. Barnet ditt har kastet opp hele natten, er helt utmattet og ligger i armene dine med lukkede øyne. Du tar frem telefonen, skriver "Jeg kan ikke komme i dag, jeg har sykt barn" og trykker på send. Den umiddelbare tanken som dukker opp i hodet ditt er at du skulle virkelig vært på jobb, du har mye som må gjøres og mennesker som du føler er avhengig av at du er der.
Samvittigheten stikker i magen. Stikker i magen når du trykker send på mobilen og stikker i magen når du etterpå kikker ned på barnet som ligger i armene dine. Dette lille mennesket som er avhengig av deg, som er avhengig av at du er hjemme denne dagen, som er avhengig av at du gir all omsorg og kjærlighet som du kan gjennom hele dagen og som er avhengig av at du er en trygg voksen og en god foreldre. Allikevel kjenner vi alle til den følelsen av at vi burde. Burde vært på jobb, burde vært hjemme, burde gjort husarbeid og burde vært det fantastiske mennesket som fikk til alt. Heldigvis er det ikke slik at alle får alt til, det hadde vært et kjedelig og lite utfordrende samfunn å leve i. Men vi får alltid til noe! Denne dagen får du ikke til å være på jobb, men du får til å være en god mor. Du får til å være der for barnet ditt, pleie det og trøste det gjennom en hard sykdomsdag. Vi burde kjenne på den følelsen, at vi får til dette og legge vekk den gnagende følelsen hvor en føler en burde vært på jobb istedenfor.
Det er tirsdag morgen. Natten har vært et helvete. Feberen har herjet, den kroniske sykdommen din har spist deg opp innenfra og kroppen roper at du bør bremse ned og ta vare på deg selv. Du setter deg opp i sengen, tar frem mobilen og starter meldingen til arbeidsplassen. Noen ganger skriver du for å så viske bort, mens andre ganger trykker du send og blir sittende med en brennende følelse av at du burde. Burde gått på jobb, burde tatt deg sammen og burde mestret hverdagen.
Du lurer på hva andre tenker om at du er borte igjen, eller ansvarsoppgaver andre må ta fordi akkurat du er borte denne dagen. Arbeidsmoralen er høy, men er egenmoralen like høy? For hvilken av disse er viktigest? Alt i alt handler vel moral om å kunne reflektere rundt konkrete hendelser og ta riktige avgjørelser? Avgjørelser for hva du mestrer eller avgjørelser for hva andre synes du bør mestre?
For er det slik at en skal føle seg uglesett fordi en er borte fra jobb?
Vi må være rause med hverandre, vi må stole på at andre inkludert oss selv er borte fordi det er en grunn til det. Hva grunnen er har vi egentlig ingenting med, vi må stole på at den som er borte har en grunn for å ikke mestre jobb denne dagen, eller denne uken, eller for noen disse årene. De fleste i samfunnet driver heller ikke med egendiagnostisering, vi har heldigvis mennesker som er utdannet innen helse og omsorg som kan ta disse avgjørelsene for oss. Vi oppsøker gjerne denne legen, kiropraktoren eller psykologen fordi vi føler det er en grunn til det. Vi kjenner at kroppen eller hodet ikke samarbeider, vi kjenner på at noe er galt og vi er såpass oppegående at vi søker hjelp. Hjelp til å finne ut hva som er galt og hvordan vi kan få det bedre. Ønsketenking må jo være at en tråkker inn på en behandlers kontor, behandlere sier "Hokus Pokus fillifriskus" og en kan gå ut ti minutter senere helt frisk og vende tilbake til arbeidslivet. Noen mennesker blir friske, noen kjemper en eviglang kamp for å bli friske og noen blir aldri friske, men vi gjør alle tiltak som kan hjelpe oss på veien til å bli et menneske som fungerer. For noen er hverdagen enklere å mestre enn for andre og det er ikke alltid en kan sette seg inn i hvordan hverdagen kan være utfordrende for andre fordi en ikke har opplevd de samme utfordringene selv.
Det finnes de mennesker der ute som ikke ønsker å jobbe, som ønsker å gå hjemme hver dag og styre livet sitt helt selv uten noen restriksjoner fra omverden, men det er fåtallet. Fåtallet som dessverre kan føre til at noen lett dømmer andre. De fleste ønsker å fungere i samfunnet og arbeidslivet. De ønsker å gå på jobb hver dag, eller i det minste jobbe de timer eller dager i uken de vet at de kan mestre. Alle ønsker å mestre på sin måte, at noen ikke ønsker å mestre det samme som oss andre må vi arbeide med å akseptere.
Vi må slutte å dømme hverandre, slutte å tro at alle fungerer på samme måte som oss, slutte å baksnakke hverandre og slutte å gå på akkord med oss selv for å tilfredsstille andre. Vi må fokusere på å være rause, omsorgsfulle og ha empati for de som er rundt oss. Alle har det ikke likt, takk Gud for det. Jeg priser meg lykkelig hver dag for at jeg ikke sitter med en kronisk sykdom som slår meg ut hver dag, hver time av dagen og gjennom år etter år. Vi vet aldri hvilke sko en annen person går i og vi må være åpne for at den personen trør i helt andre sko enn hva du gjør.
MOT organisasjonen kjører forebyggende livsmestrings program i skolen og det passer godt å avslutte med noen ord hentet fra dette:
"Alle du møter kjemper en kamp du ikke vet noe om. Så vær snill - alltid!"
Takk for meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar