Det er første skoledag. En dag
med ekstra spenning og forventning. Vi kler på, spiser frokost og tar på den
nye skolesekken. Det er tid for en ny epoke, tid for å tre inn i et nytt
univers, også kalt skolehverdagen.
Mange barn og foreldre synes det kan være vanskelig å gå fra den
trygge hverdagen hjemme eller i barnehage hvor det er flere omsorgspersoner og
over til skolen hvor det er færre. Det er forventninger både hos barna og de
voksne hvordan den nye hverdagen skal bli.
Et godt samarbeid og god kommunikasjon mellom skole og hjem er med
på å skape et godt grunnlag for barna. Foreldre har gjerne forventninger til
læreren som skal ha hovedansvaret for barnet på skolen. Hvordan er læreren som
person? Hvordan underviser læreren? Tar læreren hensyn til hvordan barnet
lærer? Vil læreren opprett en god relasjon til barnet? Det er altså mange
forventninger til både barnas prestasjoner og lærerens prestasjoner. Det store
spørsmålet er: Innenfor hvilke grenser kan man som foreldre forvente at skolen
skal ta det hele og fulle ansvar for all opplæring? I et klasserom i Portugal
henger det en plakat med disse visdomsord:
· «Det er i hjemmet man lærer barna
de magiske ordene «god dag», «vær så god», «unnskyld» og takk».
Det er også hjemme at man lærer å være
respektfull, ikke juge, komme til tida, være flittig, solidarisk og respektere
sine venner, eldre og alle lærere.
· Hjemme lærer man seg også å være
renslig, ikke prate med munnen full og ikke kaste søppel på gulvet eller på
bakken.
· Det er fortsatt hjemme man lærer seg å være organisert, ta vare på
tingene sine og å ikke røre andres ting.
· Her i skolen lærer vi språk, matte, historie, geografi, fysikk,
vitenskapelige fag, engelsk og gym. Vi bare forsterker den oppdragelsen barna
får hjemme av sine foreldre!»
I møte med elever til skolestart
er det også forventninger hos læreren. Dager i forkant arbeider man med hvordan
man forespeiler seg at skoleåret skal bli. En har forventninger til elevgruppa,
til organisering, til faglig kompetanse, til sosial kompetanse og ikke minst
forventninger til samarbeid med foreldre og hjem. Mange foreldre har
forventninger om når barnet vil lære å lese, regne og skrive.
Hver høst er det tid for skoleårets
første foreldremøte. Her får foreldrene mulighet til å møte læreren, personen
som skal ha ansvaret for barnet og har ansvar for at barnet lærer det som
lærerplanen stiller som krav, samtidig som de skal lære å fungere i et sosialt
miljø. Lærer vil da presentere halvårsplaner og snakke om hvordan
skolehverdagen skal fungere. Foreldre vil da bli inkludert i den overordnende
malen for skolehverdagen og få en innsikt i hva skolen forventer av hjemmet.
Dersom en lurer på noe er det helt åpent for å spørre. Hvorfor gjør ikke flere
dette?
For skolen og lærerne er det
lovpålagt å følge retningslinjene i kunnskapsløftet, skolens bibel.
Kunnskapsløftet er en norsk skolereform. Den omfatter hele grunnopplæringen og
trådte i kraft i august 2006. Reformen førte til endringer av skolens innhold,
organisasjon og struktur.
Overordnet mål for reformen er
at alle elever i norsk skole skal utvikle grunnleggende ferdigheter og kompetanse, slik at de kan delta aktivt i samfunnet. Skolen skal
være inkluderende, passe for alle, og alle elevene skal få de samme mulighetene
til å utvikle sine evner. Som foreldre forventer man at
skolen skal følge opp og innfri alle krav som er lovfestet i
kunnskapsløftet.
I et samarbeid mellom skole og
hjem er det naturlig at foreldrene forventer at læreren gjør jobben sin når
eleven er på skolen. Dette gjelder både når det kommer til faglig opplæring og
innlæring av sosial kompetanse. Men er det slik at dette bare skal foregå på
skolen? Nei! For noen kan det sikkert virke naturlig at hovedtyngden ligger i skolehverdagen,
men realiteten er at skolen forventer at også foreldrene skal følge opp dette
hjemme.
Alle mennesker har sine egne
holdninger til livet og dets utfordringer. Når vi vokser opp og blir
omsorgspersoner enten hjemme eller i jobb er det naturlig at våre holdninger
speiles igjen i arbeidet vi gjør i samarbeid med andre mennesker. Det kan
oppstå utfordringer dersom vi har forskjellige holdninger. Holdningene foreldre
og lærere har til et oppstått problem kan være veldig forskjellig utfra hvilken
arena problemet oppstår i. Er det for eksempel snakk om mobbing eller
utestenging kan læreren og foreldre ha ulik oppfatning av situasjonen. Men er
det alle holdninger som er like gode å lære videre til andre? Skal våre
holdninger som omsorgspersoner automatisk overføres til barna? Er det slik at
våre holdninger til ting er fasiten?
Holdning betyr innstilling. I sosialpsykologien er
det betegnelse for en vedvarende beredskap til å reagere positivt eller negativt
overfor spesielle objekter, ideer og verdier. Holdninger kommer til uttrykk
gjennom oppfatninger og meningsytringer, som følelsesmessige reaksjoner, og i
handlinger. De kan være basert på kunnskap eller være ervervet gjennom
erfaringer, men er ofte overtatt relativt ureflektert fra foreldre, venner og
andre grupper man har valgt å identifisere seg med.
Dannelse av holdninger og verdier er sterkt
knyttet til sosialiseringsprosessen, og det skjer særlig i
primærsosialiseringen. Det er en sterk tendens til at foreldrene dine sine
holdninger og verdier knyttet til samfunnet og andre mennesker også blir dine.
Dette er kanskje ikke så rart, for som barn var vi ikke kritiske til det
foreldrene våre mente om ulike ting. Det er mange som forsøker å påvirke
holdningene og verdiene våre, men foreldrene våre har en helt spesiell rolle
som "oppdragere. Det er likevel ikke slik at vi nødvendigvis
"blir" som foreldrene våre. I noen tilfeller har vi helt andre
holdninger enn dem. Det kan ha sammenheng med et ønske om å være
selvstendig.
Når
vi blir eldre og kommer over i sekundærsosialiseringen får vi flere inntrykk og
blir mer påvirket av ulike sosialiseringsagenter, som venner, medelever,
trenere, lærere, politikere, media og bedrifter. Men samtidig er vi da
også i bedre stand til å organisere alle inntrykkene, og holdningene våre
henger derfor som regel mer sammen. De bygger mer på kunnskaper og utgjør en
helhet. En av grunnene til det er at vi tenker mer gjennom det vi erfarer. Da
kan skolen og interesseorganisasjoner være viktige arenaer for at vi danner
holdninger.
I skolen arbeides det mye med begreper. Ikke
bare begreper innenfor det faglige, men også i det sosiale. La oss bruke
begrepene inkludering og ekskludering som eksempler. To begreper som gjennom
hele livet vil spille en stor rolle for hvordan barnet skal fungere I
samfunnet. Dette er begreper som kommer inn allerede i barnehagealder og det er
i denne alderen grunnlaget for holdningen til begrepene legges. Dersom barna
har med seg dårlige holdninger hjemmefra er det ikke lett for hverken barnet
eller læreren å forandre dette. Det kan derfor være avgjørende å ha et godt
samarbeid og god kommunikasjon mellom skole og hjem hvor begge parter må være
åpne for forandring og tilpasning. Vi må alle være rause, høflige og
inkluderende mennesker som har et felles ønske, at barnet skal ha det bra og
fungere i et samfunn som stadig byr på nye utfordringer.
«One of the most sincere forms of
respect is actually listening to what another has to say»
