Jeg har veldig mange venner med barn, og har egentlig (unnskyld) syns de har utviklet seg til noen nevrotiske høns (unnskyld) hele gjengen etter at de fikk barn.
Men det var før jeg fikk meg hund...
Nå bruker jeg selv store dagen på å bekymre meg for hvordan hun har det der hjemme mens jeg er på jobb, om jeg husket å gi henne vann før jeg dro, og det nyset jeg hørte idagmorres hentydet til en forkjølelse eller kanskje at jeg snart må støvsuge så hun ikke skal utvikle støvallergi, og hun kanskje haltet litt på bakfoten når vi gikk tur igår og kanskje vi bør gå og ta røntgen av det for å være på den sikre siden...
Kort sagt, jeg er blitt den verste av dere alle, og jeg har ikke barn engang...
Derfor sier jeg nå unnskyld for at jeg lo etter at jeg gikk hjem når en nybakt mor ikke ville at minstemann skulle sove for nærme TVen i tilfelle det kom vold på nyhetene, jeg gir herved en lovnad om aldri mer å himle med øynene når dere vil ringe til legevakten på grunn av en flis, eller blir bekymret hvis nurket ikke spiser opp potetene sine.
Dette er rett og slett blitt en kjempebelastning for meg. Jeg var ikke klar over at jeg ville reagere slik i det hele tatt. Tror det er på tide med ferie. Både hunden og jeg hadde kanskje hatt godt av litt tid fra hverandre. Hadde det ikke vært for at jeg nok hadde bekymret meg så mye at jeg ikke klarte å slappe av da...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar