Å leve med en kronisk sykdom

Mange mennesker lever med en kronisk sykdom. Det kan være sykdom som er forbundet med mye smerter og mye ubehag. 

Mange bruker sterke medisiner og må gå til behandling resten av livet. Det er ikke alle lidelser det finnes noen helbredende kur for, og behandlingen går kun ut på å lindre smerter eller ubehag. Personen må da akseptere at en aldri vil bli helt frisk og alltid vil kunne ha en smerte som tynger. En slik fysisk lidelse kan i mange tilfeller også bli en psykisk lidelse. Ikke bare skal en jobbe seg gjennom smertelindrende tiltak, men en må også finne aksept for at akkurat du skal leve med det resten av livet. Mange har forventninger til hvordan livet og hverdagen skal være. Vi forventer og tror at livet skal være bra, vi skal være lykkelige og smertefrie. En håper å finne kjærligheten, få barn, ha en god jobb og for de spesielt interesserte: klatre opp Mount Everest. En har også et håp om å gå gjennom livet med minst mulig smerte. Ingen ønsker å ha det vondt. 

Noen opplever at de ikke kan fungere i et arbeidsliv, noen må ha tilpasset arbeid mens noen kan arbeide som normalt. Samtidig kan det være kostbart med medisiner og behandling, noe som igjen kan tære på økonomi og velstand. Noen må gå på akkord med smerten for å leve som «normalt». Samfunnet har ordninger hvor en skal bli tatt hensyn til – på både godt og vondt. Godt fordi du føler deg forstått og akseptert, men det kan samtidig føles vondt fordi du kan føle deg spesiell, masete, egosentrisk og å være til bry.

 

Dersom man har en kronisk sykdom som går utover egen livskvalitet kommer man ofte i situasjoner hvor man må prioritere. Dersom man blir invitert til noe fysisk krevende, eller på en dag kroppen ikke vil samarbeide, må man ofte trosse smerter og ubehag den ene dagen og heller velge å ha en dårlig periode etterpå. En følelse av å bli straffet for å ha det kjekt. Dette gjelder ofte sosiale aktiviteter med familie og venner, eller aktiviteter du føler deg pliktet til å delta på i form av møter eller kulturelle eventer. En kan føle seg begrenset og ikke minst utelatt eller uglesett. 
Det kan være vanskelig å se at andre har det bra, er helt friske og lever livet til det fulle. En kan bli misunnelig og synes det er vanskelig å vise og dele glede over andres opplevelser eller livsstil. 
Hvor ofte har en ikke hørt folk si: Det er alltid noen som har det verre enn deg! Tenk på de som har en dødelig sykdom eller de som lever i sult og elendighet. Alle som har et snev av empati i kroppen kan kjenne på dette. Det vil alltid være noen som har det verre og vi føler empati med dem, men er det ikke lov å ha noen dager hvor man får lov å si: 

I dag har jeg det ikke bra! I dag kjenner jeg på urettferdighet for at jeg har smerter, jeg kjenner på urettferdighet for at jeg ikke får leve livet slik jeg hadde tenkt, og jeg kjenner på vanskeligheten med å akseptere at akkurat jeg fikk denne sykdommen. Er ikke det lov å si? Er det bare lov å dekke over sannheten med å svare «det går helt fint»? 

Det fokuseres mye på at vi skal være så positive til alt. Vi skal øve oss på å skifte holdningene våre til et problem og vi skal fokusere bare på å se og finne det positive i problemer og utfordringer. Tenker vi negative tanker skal vi holde det meste for oss selv, for lufter man dem for ofte kan man bli oppfattet som et negativt menneske. Alle har noe som er trist eller som ikke fungerer, men det kan være vanskelig å legge merke til for de ”utenfor”. De fleste lever med å vise en fasade, ofte en fasade som de opplever at andre aksepterer. Det kan være vanskelig å akseptere at noen har det vanskelig over lengre tid. 

Når en ikke opplever å ha en kronisk sykdom selv er det vanskelig å sette seg inn i hvordan en med en kronisk sykdom har det. Ta angst for eksempel. Vi sier ofte at en person uten angst aldri kan sette seg inn hvordan en person med angst har det før de har opplevd det selv. Det er heller ikke slik at alle med en type sykdom opplever de samme symptomene og de samme utfordringene. Det er sjelden likt. Vi er alle forskjellige fysisk og ikke minst psykisk. En annen utfordring kan være at det ofte er mest fokus på å behandle det fysiske mens en gjerne ikke får tilbud om psykisk hjelp før det er for sent.

Med hjelp fra andre eller ikke er det et ord som vi stadig faller tilbake på. Ordet aksept, det å akseptere. Å akseptere er et vidt begrep og det er ikke slik at det finnes en fasit på hvordan man skal bruke det. Albert Ellis, en anerkjent amerikansk psykolog, snakker om at vi mennesker har to valg i forhold til å akseptere oss selv: Aksept med forbehold, det vil si jeg aksepterer meg selv gitt visse betingelser, og aksept uten forbehold. Aksept med forbehold vil si å prøve å leve opp til den fasaden vi ønsker å ha og ønsker at menneskene rundt oss skal se.

Ofte ender dette i en destruktiv tankegang hvor vi opplever å ikke leve opp til egne krav. Vi vil aldri helt kunne ta kontroll over tankene og følelsene våre. Aksept uten forbehold vil si å ta kontroll over det vi kan ta kontroll over; nemlig handlingene våre.

Skal vi akseptere at vi aldri kommer til å fungere optimalt, og lære å nyte de gode periodene vi har? Eller skal vi leve et liv hvor vi bruker masse tid og krefter på å ikke klare å akseptere at det er sånn vi skal ha det?

 Å ta livet som det faller seg har gjerne ikke samme betydningskraft for alle.