Inni det grå

Min medsammensvorne på disse sidene er min beste venn. Jeg har kjent henne i 15 år nå, og hun er et av de sterkeste menneskene jeg kjenner. Hun har vært gjennom så mye, tatt sykdom og vanskelig tider på strak arm og kjempet seg gjennom.

Det har ikke vært vanskelig å stå sammen med henne når hun har hatt det vanskelig. For meg er det nettopp det vennskap handler om. Hva trenger man venner til når alt går på skinner, sola skinner og ferien begynner i morgen?

Nei, det er ikke vanskelig når man kjemper mot en ytre fiende, når man kjemper sammen. Men hva når din beste venn har det vondt på grunn av seg selv? Hvem skal man bli sint på da? Jeg kan ikke gå og filleriste henne selv, selv om jeg må innrømme at noen ganger så har jeg litt lyst. Hun er så sterk, og har overkommet alle hindre. Men når hun står på målstreken så spenner hun bein på seg selv. Jeg kan være der og hjelpe henne opp, børste av, trøste og holde i hånden. Men jeg kan ikke forklare, kan ikke gjøre det bedre, kan ikke fikse. Det er sol ute, men det regner inne.

Er det en ting jeg ikke klarer, så er det å gå rundt å føle meg hjelpeløs, men det er det jeg føler når jeg ikke har noe å komme med. Når du vet at ord ikke hjelper, og du ikke vet hva du skal si uansett. Jeg klarer ikke å være DER nok, når DER er stedet det gjør vondt.

Jeg klarer det ikke, så jeg må fokusere på noe jeg kan gjøre noe med. Jeg kjøper kokebøker, lager mat, kan lufte hunder og prøve å gjøre hverdagen litt lettere. Jeg vet egentlig ikke hvor mye det hjelper henne, men det hjelper meg å kunne føle at jeg gjør noe. Som hennes venn er hjelpeløsheten min verste fiende. Det er det verste å ikke kunne gjøre noe, når man så gjerne skulle gjort alt.

Men jeg kan si som psykologen; du er ikke gal, og kommer ikke til å bli det!! Du er fortsatt deg, vi er fortsatt her alle sammen, og vi forsvinner ikke. Kanskje hun tror meg hvis jeg sier det mange nok ganger :)