Er vi på riktig vei?

Det er første skoledag. En dag med ekstra spenning og forventning. Vi kler på, spiser frokost og tar på den nye skolesekken. Det er tid for en ny epoke, tid for å tre inn i et nytt univers, også kalt skolehverdagen.

Mange barn og foreldre synes det kan være vanskelig å gå fra den trygge hverdagen hjemme eller i barnehage hvor det er flere omsorgspersoner og over til skolen hvor det er færre. Det er forventninger både hos barna og de voksne hvordan den nye hverdagen skal bli.

Et godt samarbeid og god kommunikasjon mellom skole og hjem er med på å skape et godt grunnlag for barna. Foreldre har gjerne forventninger til læreren som skal ha hovedansvaret for barnet på skolen. Hvordan er læreren som person? Hvordan underviser læreren? Tar læreren hensyn til hvordan barnet lærer? Vil læreren opprett en god relasjon til barnet? Det er altså mange forventninger til både barnas prestasjoner og lærerens prestasjoner. Det store spørsmålet er: Innenfor hvilke grenser kan man som foreldre forvente at skolen skal ta det hele og fulle ansvar for all opplæring? I et klasserom i Portugal henger det en plakat med disse visdomsord:

·       «Det er i hjemmet man lærer barna de magiske ordene «god dag», «vær så god», «unnskyld» og takk».

Det er også hjemme at man lærer å være respektfull, ikke juge, komme til tida, være flittig, solidarisk og respektere sine venner, eldre og alle lærere.

·        Hjemme lærer man seg også å være renslig, ikke prate med munnen full og ikke kaste søppel på gulvet eller på bakken.

·        Det er fortsatt hjemme man lærer seg å være organisert, ta vare på tingene sine og å ikke røre andres ting.

·        Her i skolen lærer vi språk, matte, historie, geografi, fysikk, vitenskapelige fag, engelsk og gym. Vi bare forsterker den oppdragelsen barna får hjemme av sine foreldre!»

I møte med elever til skolestart er det også forventninger hos læreren. Dager i forkant arbeider man med hvordan man forespeiler seg at skoleåret skal bli. En har forventninger til elevgruppa, til organisering, til faglig kompetanse, til sosial kompetanse og ikke minst forventninger til samarbeid med foreldre og hjem. Mange foreldre har forventninger om når barnet vil lære å lese, regne og skrive. 

Hver høst er det tid for skoleårets første foreldremøte. Her får foreldrene mulighet til å møte læreren, personen som skal ha ansvaret for barnet og har ansvar for at barnet lærer det som lærerplanen stiller som krav, samtidig som de skal lære å fungere i et sosialt miljø. Lærer vil da presentere halvårsplaner og snakke om hvordan skolehverdagen skal fungere. Foreldre vil da bli inkludert i den overordnende malen for skolehverdagen og få en innsikt i hva skolen forventer av hjemmet. Dersom en lurer på noe er det helt åpent for å spørre. Hvorfor gjør ikke flere dette? 

For skolen og lærerne er det lovpålagt å følge retningslinjene i kunnskapsløftet, skolens bibel. Kunnskapsløftet er en norsk skolereform. Den omfatter hele grunnopplæringen og trådte i kraft i august 2006. Reformen førte til endringer av skolens innhold, organisasjon og struktur.

Overordnet mål for reformen er at alle elever i norsk skole skal utvikle grunnleggende ferdigheter og kompetanse, slik at de kan delta aktivt i samfunnet. Skolen skal være inkluderende, passe for alle, og alle elevene skal få de samme mulighetene til å utvikle sine evner. Som foreldre forventer man at skolen skal følge opp og innfri alle krav som er lovfestet i kunnskapsløftet. 

I et samarbeid mellom skole og hjem er det naturlig at foreldrene forventer at læreren gjør jobben sin når eleven er på skolen. Dette gjelder både når det kommer til faglig opplæring og innlæring av sosial kompetanse. Men er det slik at dette bare skal foregå på skolen? Nei! For noen kan det sikkert virke naturlig at hovedtyngden ligger i skolehverdagen, men realiteten er at skolen forventer at også foreldrene skal følge opp dette hjemme. 

Alle mennesker har sine egne holdninger til livet og dets utfordringer. Når vi vokser opp og blir omsorgspersoner enten hjemme eller i jobb er det naturlig at våre holdninger speiles igjen i arbeidet vi gjør i samarbeid med andre mennesker. Det kan oppstå utfordringer dersom vi har forskjellige holdninger. Holdningene foreldre og lærere har til et oppstått problem kan være veldig forskjellig utfra hvilken arena problemet oppstår i. Er det for eksempel snakk om mobbing eller utestenging kan læreren og foreldre ha ulik oppfatning av situasjonen. Men er det alle holdninger som er like gode å lære videre til andre? Skal våre holdninger som omsorgspersoner automatisk overføres til barna? Er det slik at våre holdninger til ting er fasiten? 

Holdning betyr innstilling. I sosialpsykologien er det betegnelse for en vedvarende beredskap til å reagere positivt eller negativt overfor spesielle objekter, ideer og verdier. Holdninger kommer til uttrykk gjennom oppfatninger og meningsytringer, som følelsesmessige reaksjoner, og i handlinger. De kan være basert på kunnskap eller være ervervet gjennom erfaringer, men er ofte overtatt relativt ureflektert fra foreldre, venner og andre grupper man har valgt å identifisere seg med.

Dannelse av holdninger og verdier er sterkt knyttet til sosialiseringsprosessen, og det skjer særlig i primærsosialiseringen. Det er en sterk tendens til at foreldrene dine sine holdninger og verdier knyttet til samfunnet og andre mennesker også blir dine. Dette er kanskje ikke så rart, for som barn var vi ikke kritiske til det foreldrene våre mente om ulike ting. Det er mange som forsøker å påvirke holdningene og verdiene våre, men foreldrene våre har en helt spesiell rolle som "oppdragere. Det er likevel ikke slik at vi nødvendigvis "blir" som foreldrene våre. I noen tilfeller har vi helt andre holdninger enn dem. Det kan ha sammenheng med et ønske om å være selvstendig. 

Når vi blir eldre og kommer over i sekundærsosialiseringen får vi flere inntrykk og blir mer påvirket av ulike sosialiseringsagenter, som venner, medelever,  trenere, lærere, politikere, media og bedrifter. Men samtidig er vi da også i bedre stand til å organisere alle inntrykkene, og holdningene våre henger derfor som regel mer sammen. De bygger mer på kunnskaper og utgjør en helhet. En av grunnene til det er at vi tenker mer gjennom det vi erfarer. Da kan skolen og interesseorganisasjoner være viktige arenaer for at vi danner holdninger.

I skolen arbeides det mye med begreper. Ikke bare begreper innenfor det faglige, men også i det sosiale. La oss bruke begrepene inkludering og ekskludering som eksempler. To begreper som gjennom hele livet vil spille en stor rolle for hvordan barnet skal fungere I samfunnet. Dette er begreper som kommer inn allerede i barnehagealder og det er i denne alderen grunnlaget for holdningen til begrepene legges. Dersom barna har med seg dårlige holdninger hjemmefra er det ikke lett for hverken barnet eller læreren å forandre dette. Det kan derfor være avgjørende å ha et godt samarbeid og god kommunikasjon mellom skole og hjem hvor begge parter må være åpne for forandring og tilpasning. Vi må alle være rause, høflige og inkluderende mennesker som har et felles ønske, at barnet skal ha det bra og fungere i et samfunn som stadig byr på nye utfordringer. 

«One of the most sincere forms of respect is actually listening to what another has to say»

Arbeidsmoral versus egenmoral?

Begrepet moral brukes i to betydninger. I en deskriptiv betydning brukes moral om det sett av moralske normer, verdier og holdninger som aksepteres og forsøkes praktisert av et individ eller en gruppe. I en normativ betydning brukes moral om det sett av moralske normer som innehar gyldighet og som dermed reprensenterer hvordan vi faktisk bør handle. 

Det er mandag morgen. Barnet ditt har kastet opp hele natten, er helt utmattet og ligger i armene dine med lukkede øyne. Du tar frem telefonen, skriver "Jeg kan ikke komme i dag, jeg har sykt barn" og trykker på send. Den umiddelbare tanken som dukker opp i hodet ditt er at du skulle virkelig vært på jobb, du har mye som må gjøres og mennesker som du føler er avhengig av at du er der.

Samvittigheten stikker i magen. Stikker i magen når du trykker send på mobilen og stikker i magen når du etterpå kikker ned på barnet som ligger i armene dine. Dette lille mennesket som er avhengig av deg, som er avhengig av at du er hjemme denne dagen, som er avhengig av at du gir all omsorg og kjærlighet som du kan gjennom hele dagen og som er avhengig av at du er en trygg voksen og en god foreldre. Allikevel kjenner vi alle til den følelsen av at vi burde. Burde vært på jobb, burde vært hjemme, burde gjort husarbeid og burde vært det fantastiske mennesket som fikk til alt. Heldigvis er det ikke slik at alle får alt til, det hadde vært et kjedelig og lite utfordrende samfunn å leve i. Men vi får alltid til noe! Denne dagen får du ikke til å være på jobb, men du får til å være en god mor. Du får til å være der for barnet ditt, pleie det og trøste det gjennom en hard sykdomsdag. Vi burde kjenne på den følelsen, at vi får til dette og legge vekk den gnagende følelsen hvor en føler en burde vært på jobb istedenfor. 

Det er tirsdag morgen. Natten har vært et helvete. Feberen har herjet, den kroniske sykdommen din har spist deg opp innenfra og kroppen roper at du bør bremse ned og ta vare på deg selv. Du setter deg opp i sengen, tar frem mobilen og starter meldingen til arbeidsplassen. Noen ganger skriver du for å så viske bort, mens andre ganger trykker du send og blir sittende med en brennende følelse av at du burde. Burde gått på jobb, burde tatt deg sammen og burde mestret hverdagen. 

Du lurer på hva andre tenker om at du er borte igjen, eller ansvarsoppgaver andre må ta fordi akkurat du er borte denne dagen. Arbeidsmoralen er høy, men er egenmoralen like høy? For hvilken av disse er viktigest? Alt i alt handler vel moral om å kunne reflektere rundt konkrete hendelser og ta riktige avgjørelser? Avgjørelser for hva du mestrer eller avgjørelser for hva andre synes du bør mestre?

For er det slik at en skal føle seg uglesett fordi en er borte fra jobb?

Vi må være rause med hverandre, vi må stole på at andre inkludert oss selv er borte fordi det er en grunn til det. Hva grunnen er har vi egentlig ingenting med, vi må stole på at den som er borte har en grunn for å ikke mestre jobb denne dagen, eller denne uken, eller for noen disse årene. De fleste i samfunnet driver heller ikke med egendiagnostisering, vi har heldigvis mennesker som er utdannet innen helse og omsorg som kan ta disse avgjørelsene for oss. Vi oppsøker gjerne denne legen, kiropraktoren eller psykologen fordi vi føler det er en grunn til det. Vi kjenner at kroppen eller hodet ikke samarbeider, vi kjenner på at noe er galt og vi er såpass oppegående at vi søker hjelp. Hjelp til å finne ut hva som er galt og hvordan vi kan få det bedre. Ønsketenking må jo være at en tråkker inn på en behandlers kontor, behandlere sier "Hokus Pokus fillifriskus" og en kan gå ut ti minutter senere helt frisk og vende tilbake til arbeidslivet. Noen mennesker blir friske, noen kjemper en eviglang kamp for å bli friske og noen blir aldri friske, men vi gjør alle tiltak som kan hjelpe oss på veien til å bli et menneske som fungerer. For noen er hverdagen enklere å mestre enn for andre og det er ikke alltid en kan sette seg inn i hvordan hverdagen kan være utfordrende for andre fordi en ikke har opplevd de samme utfordringene selv. 

Det finnes de mennesker der ute som ikke ønsker å jobbe, som ønsker å gå hjemme hver dag og styre livet sitt helt selv uten noen restriksjoner fra omverden, men det er fåtallet. Fåtallet som dessverre kan føre til at noen lett dømmer andre. De fleste ønsker å fungere i samfunnet og arbeidslivet. De ønsker å gå på jobb hver dag, eller i det minste jobbe de timer eller dager i uken de vet at de kan mestre. Alle ønsker å mestre på sin måte, at noen ikke ønsker å mestre det samme som oss andre må vi arbeide med å akseptere. 

Vi må slutte å dømme hverandre, slutte å tro at alle fungerer på samme måte som oss, slutte å baksnakke hverandre og slutte å gå på akkord med oss selv for å tilfredsstille andre. Vi må fokusere på å være rause, omsorgsfulle og ha empati for de som er rundt oss. Alle har det ikke likt, takk Gud for det. Jeg priser meg lykkelig hver dag for at jeg ikke sitter med en kronisk sykdom som slår meg ut hver dag, hver time av dagen og gjennom år etter år. Vi vet aldri hvilke sko en annen person går i og vi må være åpne for at den personen trør i helt andre sko enn hva du gjør. 

MOT organisasjonen kjører forebyggende livsmestrings program i skolen og det passer godt å avslutte med noen ord hentet fra dette: 

"Alle du møter kjemper en kamp du ikke vet noe om. Så vær snill - alltid!"

Takk for meg!