Ris til egen bak

Jeg er stolt av å være kvinne, men jeg er ikke spesielt stolt over å være kvinne i et land som tror kvinnekampen ble vunnet på 70-tallet, og at feminist er noe radikale tanter og lesbiske kusiner er.

Min første kvinnedag i Haugesund på over ti år, og jeg gjør som de fleste av dere andre; ingenting. Jeg skulle stått på barrikadene, holdt parolen høyt og vist hele verden at jeg ikke kan tråkkes på, at jeg ikke vil la deg bli behandlet dårligere enn han ved siden av deg, at jeg vil stå opp for all urett. Men jeg kommer ikke til å gjøre det i år. 

Det er ikke det at jeg tror dem, alle de som sier at vi ikke har noe å kjempe for lenger. Vi har veldig mye å kjempe for, der en av våre største fiender viser seg å være oss selv. Dette illustreres glimrende over to sider i Aftenposten i dag. Inga Marte Thorkildsen siteres på at "man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som det er å jobbe - men det er det ikke." Et utsagn Høyrepolitiker Linda Hofstad Helleland selvfølgelig ikke kan la gå. "Thorkildsen er kvinners verste fiende" sier hun. Helleland nærmest spytter på Thorkildsen, og hevder hun ved å si noe slikt tar fra kvinner retten og muligheten til å være hjemme med barna. 

Når vi er villige til å misforstå hverandre slik, mener jeg vi spenner bein på oss selv. For jeg forstår ikke Thorkildsens utsagt som kvinnefiendtlige i det hele tatt. Det hun sier er at samfunnet vi lever i er bygget opp slik at all makt tilfaller de som er 100% tilstede i arbeidslivet. Valgfrihet er knyttet til økonomi sier hun, på godt og vondt. Ja vi har muligheten til å være hjemme, gå deltid, og å redusere stilling og arbeidstid, men er du egentlig klar over hva dette koster deg? Er det egentlig valgfrihet når du risikerer å bli stående med mistepensjon fordi du har valgt å ta deg av barna? Hvis jeg, ifølge Storebrads pensjonskalkulator velger å gå ned i stilling, og da også går ned ca 100.000 i lønn i året, vil det også si at jeg taper flere tusen i pensjon. Hvis jeg velger å gå deltid resten av mitt yrkesaktive liv må jeg jobbe til jeg er over 75 for å kunne gå av med like god pensjon som om jeg jobbet fullt og gikk av da jeg var 65. Har du sjekket hva det koster deg?

Det Thorkildsen gjør, er å peke på at vi lever i, og driver frem, en kultur der ”det er ulønnsomt å være kvinne”. Sigrid Bonde Tusvik skriver i VG i dag at det ikke lønner seg å få barn i Norge i dag. Det hun sier er for meg så å si det samme som Thorkildsen, men som komiker har hun friere tøyler enn en statsråd.  Hun er vanskeligere å misforstå fordi hun i samme kronikk gir Harald Eia en verbal knyttneve i tryne. Mannen som får lov å være sjåvinist fordi han er så morsom…  

Nei, jeg tror ikke vi er ferdige, kommer nok aldri til å bli det, men det som er sikkert er at et skritt frem og to tilbake-leken som Linda Helleland bedriver ved å undergrave egen sak ikke fører oss noe sted vi ønsker å være.

Jeg ønsker å være feminist. For meg betyr det ikke bare friheten til å velge, men friheten til at mine valg er like mye verdt å ta. Før vi har det har vi ikke likestilling. Og før det skjer bør jeg skamme meg over å sitte hjemme denne dagen, for jeg er like nyttig for kvinnesaken som Helleland, og det vil jeg ikke ha på meg!

Inni det grå

Min medsammensvorne på disse sidene er min beste venn. Jeg har kjent henne i 15 år nå, og hun er et av de sterkeste menneskene jeg kjenner. Hun har vært gjennom så mye, tatt sykdom og vanskelig tider på strak arm og kjempet seg gjennom.

Det har ikke vært vanskelig å stå sammen med henne når hun har hatt det vanskelig. For meg er det nettopp det vennskap handler om. Hva trenger man venner til når alt går på skinner, sola skinner og ferien begynner i morgen?

Nei, det er ikke vanskelig når man kjemper mot en ytre fiende, når man kjemper sammen. Men hva når din beste venn har det vondt på grunn av seg selv? Hvem skal man bli sint på da? Jeg kan ikke gå og filleriste henne selv, selv om jeg må innrømme at noen ganger så har jeg litt lyst. Hun er så sterk, og har overkommet alle hindre. Men når hun står på målstreken så spenner hun bein på seg selv. Jeg kan være der og hjelpe henne opp, børste av, trøste og holde i hånden. Men jeg kan ikke forklare, kan ikke gjøre det bedre, kan ikke fikse. Det er sol ute, men det regner inne.

Er det en ting jeg ikke klarer, så er det å gå rundt å føle meg hjelpeløs, men det er det jeg føler når jeg ikke har noe å komme med. Når du vet at ord ikke hjelper, og du ikke vet hva du skal si uansett. Jeg klarer ikke å være DER nok, når DER er stedet det gjør vondt.

Jeg klarer det ikke, så jeg må fokusere på noe jeg kan gjøre noe med. Jeg kjøper kokebøker, lager mat, kan lufte hunder og prøve å gjøre hverdagen litt lettere. Jeg vet egentlig ikke hvor mye det hjelper henne, men det hjelper meg å kunne føle at jeg gjør noe. Som hennes venn er hjelpeløsheten min verste fiende. Det er det verste å ikke kunne gjøre noe, når man så gjerne skulle gjort alt.

Men jeg kan si som psykologen; du er ikke gal, og kommer ikke til å bli det!! Du er fortsatt deg, vi er fortsatt her alle sammen, og vi forsvinner ikke. Kanskje hun tror meg hvis jeg sier det mange nok ganger :) 

Hverdagslivets mørke sider

Jeg kom til å tenke på hvorfor vi kaller denne bloggen hverdagslivets lyse sider når den egentlig stortsett omtaler hverdagslivets mørke sider? Kanskje fordi den skal være spekket av humor og ironi, vi skal vri og vrenge på den store lykken, nemlig livets herlige utfordringer. Hva er livets lyse sider og hva kan være livets mørke sider? Føler meg som en liten skoleunge som sitter å nærmest hopper på stolen med hånda i været og ønsker at læreren skal se meg og la meg svare, for jeg har funnet ut noe nytt nemlig! Jeg har oppdaget noen av livets mørke sider!

Jeg har alltid vært litt smånervøs og gjerne overreagert litt (les litt mye) når det kommer til helse og ulykker både for meg selv og de rundt meg. Jeg har krisemaksimert det meste for å være klar dersom noe faktisk skal skje og jeg har lest lommelegens sider opp og ned i alle tema folk i denne syke verden kaster ut i offentligheten på nett. Disse opplysningene og steinharde fakta som jeg har tilegnet meg gjennom denne nettbaserte "medisinske utdannelsen" har vist seg å komme til nytte i 1 / 1000 tilfeller og vist seg å være negative i de 999 andre. Jeg har vært smånervøs for avreise til andre land, men egentlig bare når flyet letter og lander. Jeg har slitt litt med å gå på kurs og ukjente plasser alene, men når jeg har kommet der så har alt gått fint. Jeg har synes det har vært litt flaut å gå på trening alene når det da viser seg at jeg har lett for å evaluere folk rundt meg og tenke litt stygge ting om dem og da er jo alt åpent for at de gjør det samme med meg. Til slutt er det vel ingen hemmelighet at jeg har vært mørkredd og "felt" hele mitt liv. Var ikke så mangen andre barn som måtte bli hentet hos naboen som bodde 10 skritt unna fordi det fint kunne sitte en jævel i hekken for å ta meg eller det kunne komme en flaggermus på boler flygende ned fra himmelen for å bite av meg hodet! Alt i alt, jeg har vel alltid vært en krisemaksimerer! Så fikk jeg barn......."Oh HELLO angst og depresjon!" Plutselig er det noen som er avhengig av at jeg er tilstede i denne verden, at jeg lever og puster! Hvis jeg forsvinner er det ingen som kan ta vare på dette barnet og gi det alt den gode jeg kan!
Plutselig står jeg i en lang kø..Bak meg er alt jeg har opplevd i livet og ikke minst all den medisinske kunnskapen jeg har tilegnet meg og forann meg er det en sinnsykt diger skikkelse med mørke øyne, dritstor nese og en diger kropp og ved hans side står en skikkelse meg uthulede triste øyne og et sinn som aldri vil lyse opp. Si hallo til mr. Angst og mrs. Depresjon! Jeg vet ikke om noen som misunner noen som har møtt disse!

La oss begynne på nytt. Nå er jeg ikke lenger litt smånervøs og overreagerer ikke litt mye lenger. Nå, nå har jeg lyst å hoppe for å tilfredstille spenninger i kroppen og jeg overreagerer MYE og på ALT. Jeg husker ALLE symptomer og sykdommer jeg noensinne har lest om og jeg har ALLE symptomene på ALLE sykdommene hver dag! How freaking amazing is that?!
La meg ta et eksempel: En morgen våknet jeg kl halv 7 for å ta min kjære datter opp av sengen. Jeg hadde vært våken med angst stort sett hele natten og var stuptrett! På vei ut på badet hadde jeg litt ømme muskler i beina og synet føltes tåkete. Den første tanken som slo meg var at jeg iløpet av natten var blitt hardt angrepet av sykdommen MS. Der hadde jeg lest at disse symptomene skulle være til stede. Senere på dagen hadde jeg kreft i magen, blodpropp i beina, hjernesvulst og ME. Ja kanskje flere alvorlige tilstander også, men det var vel disse som stemte med dagens symptomer. Heldigvis er jeg klar over at jeg kanskje krisemaksimerer litt vel mye og derfor lar jeg telefonlinjen til lege og sykehus ( som baserer neste års skattetrekk på inntekten de får fra meg) være i fred, men plager heller venner og familie med mine verdensproblemer. Når angsten gir seg og kroppen sier fra at du skal ikke dø idag heller er det depresjonen sin tur. Den skikkelsen bare legger seg over deg, setter lokk på all fornuft og passer på at ingen realistiske positive tanker skal slippe inn. Det kan jo ødelegge statestikken for hvor mange mennesker den klarer å ta inn i sin sorte favn. Den maler og maler som en irriterende skrekkfilmporselendukke som ser på deg og sier: "du skal ikke være glad, du skal bare ha det jævlig og ikke oppleve glede resten av livet! Ædabæda, æææææææ!" Skikkelig onde disse her!?

Heldigvis har jeg bare gode mennesker rundt meg som står klar med åpne armer og gode hjerter for å hjelpe meg! Jeg ringer for å mase, jeg syter over alle symptomer jeg kjenner i kroppen og jeg maler på om alt som foregår, men menneskene de bare hører på meg, gir meg gode råd og viker ikke fra min side! Uansett hvor langt jeg er nede så vet jeg at de er der og jeg vet at de vil være der når jeg en gang kommer tuslende ut av denne mørke dalen. Ja, jeg kommer til å være bleik og rufsete av mangel på lys og jeg kommer kanskje til å ha mistet et par kilo og fått litt hvitere tenner for at jeg ikke har innhalert filtersigaretter på noen måneder. De positive sidene ved dette er jo at jeg ikke får hudkreft av for mye sol, jeg kan bare bli finere når jeg sminker og kler meg ogjen og jeg er tynnere OG sunnere! Hvor positiv er vel ikke det!!???

For å bli meg selv igjen, den masete, oversosiale, impulsive og humoristiske Kirkhus har jeg derfor begynt "behandling"! JA, jeg kommer ut av skapet og buser ut med det tabulagte ordet psykolog! Ja, jenter, det er akkurat som på film. To lenestoler med bord mellom og en kritttavle på veggen. På bordet står en mugge vann, to glass og en pakke tørklær til alle tårene. Mannen over deg har briller, t-skjorten oppi dressmann buksen og jesus-sandaler på beina og skriveblokk med to kulepenner hengene på kanten. Når du svarer ham på et spørsmål, svarer han som oftes med et nytt spørsmål og det er.....hold pusten nå....."Å hva føler du om det?/ hva tenker du når du sier det?"
Vi snakker mye om hvilke holdninger jeg har til ting, til livet generellt og jeg har egentlig ikke tenkt over det før nå. For å bli bedre, for å ha det godt med deg selv må du se tilbake på hvilke grunnholdninger du har til de store tingene i livet. Noe å tenke på for alle!
 Den første timen følte jeg at jeg var med i en film, alt foregikk liksom litt utenfor meg selv, men etter den andre timen var jeg bare lettet. Det kan være fordi han i slutten smilte til meg, så meg inn i øynene og sa:" Du er ikke gal og du kommer heller ikke til å bli gal!"
Ha ha, takk for den smilte jeg og gikk hjem!

Veien videre er nok lengre enn over neste helg, men jeg kommer , jeg kommer! Gleder meg til å oppleve glede, finne på morsomme ting med dere og ikke minst stå på begge beina uten å få blodpropp, drikke et glass vin uten å få magesår og ikke minst ta en røyk til vinen uten å få kreft!

Over og ut fra kvinnen som ikke sniker i køen, men krangler seg gjennom!

XOXO - panicgirl