Min
medsammensvorne på disse sidene er min beste venn. Jeg har kjent
henne i 15 år nå, og hun er et av de sterkeste menneskene jeg
kjenner. Hun har vært gjennom så mye, tatt sykdom og vanskelig
tider på strak arm og kjempet seg gjennom.
Det
har ikke vært vanskelig å stå sammen med henne når hun har hatt
det vanskelig. For meg er det nettopp det vennskap handler om. Hva
trenger man venner til når alt går på skinner, sola skinner og
ferien begynner i morgen?
Nei,
det er ikke vanskelig når man kjemper mot en ytre fiende, når man
kjemper sammen. Men hva når din beste venn har det vondt på grunn
av seg selv? Hvem skal man bli sint på da? Jeg kan ikke gå og
filleriste henne selv, selv om jeg må innrømme at noen ganger så
har jeg litt lyst. Hun er så sterk, og har overkommet alle hindre.
Men når hun står på målstreken så spenner hun bein på seg selv.
Jeg kan være der og hjelpe henne opp, børste av, trøste og holde i
hånden. Men jeg kan ikke forklare, kan ikke gjøre det bedre, kan
ikke fikse. Det er sol ute, men det regner inne.
Er
det en ting jeg ikke klarer, så er det å gå rundt å føle meg
hjelpeløs, men det er det jeg føler når jeg ikke har noe å komme
med. Når du vet at ord ikke hjelper, og du ikke vet hva du skal si
uansett. Jeg klarer ikke å være DER nok, når DER er stedet det
gjør vondt.
Jeg
klarer det ikke, så jeg må fokusere på noe jeg kan gjøre noe med.
Jeg kjøper kokebøker, lager mat, kan lufte hunder og prøve å
gjøre hverdagen litt lettere. Jeg vet egentlig ikke hvor mye det
hjelper henne, men det hjelper meg å kunne føle at jeg gjør noe.
Som hennes venn er hjelpeløsheten min verste fiende. Det er det
verste å ikke kunne gjøre noe, når man så gjerne skulle gjort
alt.
Men
jeg kan si som psykologen; du er ikke gal, og kommer ikke til å bli
det!! Du er fortsatt deg, vi er fortsatt her alle sammen, og vi
forsvinner ikke. Kanskje hun tror meg hvis jeg sier det mange nok
ganger :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar