Ingenting var som når Siri bodde i Oslo, da hadde jeg noen å ringe til hver dag! Turene hjem fra Bokn ble aldri det samme etter at Siri flyttet hjem og fikk seg en jobb der hun ikke var tilgjengelig for meg 24 - 7! Nå bor hun altså hjemme, jeg kan se og ta på henne(jada) hver dag og jeg kan snakke med henne ansikt til ansikt! Er det virkelig like spennende da? En mister jo litt av den visuelle fantasien. Når Siri sier i tlf at hun sitter på bussen eller trikken, ja da kan jeg begynne å se for meg hvilke folk som sitter rundt, hvor i Oslos gater trikken er og ikke minst lure på om Siri er ustellt eller ser smashing ut! ALT jeg går glipp av! I alle år har jeg mast om at hun må komme hjem, bo sammen med meg i Haugesund, den livligeste og mest folksomme byen i hele Norge! Nå har jeg endelig fått viljen min, shes back! Jeg tenkte over her en dag at jeg snakket mindre med Siri nå enn jeg gjorde når hun bodde i Oslo, men etter en rask gjennomgang av sms og tlf-liste, samt en kikk i kalenderen over hva jeg hadde gjort de siste ukene fant jeg jo ut at dette ikke var sant! Å Siri, ikke bry deg om hva Liz eller Simon sier! De er bare sjalu og misunnelige for at vi har en ufattelig evne til å kommunisere om de rareste ting og finne de rareste løsninger!
En annen ting med å få Siri hjem er jo akkurat dette å kunne kommunisere ansikt til ansikt og tilbringe store deler av en måned sammen! Nå er jo jeg så heldig at jeg har en venninne og en mann som tenker akkurat likt når det gjelder hvor og hvordan man skal bo!!! Når vi tre er ute på en kjøretur må jeg alltid stålsette meg, være skikkelig uthvilt og være i godt humør for å være klar til dette:
S1: Tenk å kunne leve av å dyrke alt selv. Bo der ute i marka i ei rønne av et hus med drivhus og stor hage! Slippe å ha kontakt med omverden på flere uker og bare være avhengig av seg selv!
S2: Mhm, det hadde vært en drøm!
De sitter begge å ser drømmende ut av vinduet mens jeg kryper sakte ned i sete og prøver å konsentrere meg om hvilke stilige biler som kjører forbi eller trykker febrilsk på tlf for å sjekke facebook!
S2: Vi måtte hatt minst 6 mål tomt og ingen naboer, for vi skal jo ha minst 20 huskey og muligheten til å slippe dem ut på markene rundt huset hver dag mens vi sitter på altanen med kaffe og røyk og nyyyyyter livet ute i ødemarka.
S1: Ja, fy søren!
S1: Vi hadde aldri fått KAtrine med på dette, men vi kan jo gjøre det så kan hun komme på besøk når hun vil rømme fra det urbane bylivet sitt!?
De humrer og kikker igjen drømmende ut vinduet for å jakte på det ultimate slitte gårdsbruket med masse øde mark rundt! Jeg leter i tankene og viljen min for å finne NOE positiv å si om disse drømmene, men jeg må nok skuffe med å si at jeg muligens kan komme en tur på besøk, men da må det være helt lyst ute, buskene rundt eiendommen må være saumfart for skumle voldtektsmenn og andre skumle vesner og jeg må få minst en uke å forberede meg på! Eller vi kan reise en helg på en hytte uten vann og kloakk, skal klare det også! Nei, de er de eneste i denne verden som faktisk klarer å få meg til å føle meg fisefin og sær!
En annen ting med kommuniskasjon er jo at vi stort sett kommuniserer lite når vi er sammen i samme rom! Et eksempel er her en dag når vi skulle samles hjemme for å lage god mat, ha dessert og se serier på pc! En sosial og koslig kveld! Hundene var luftet og vi går inn. Her begynner jeg med maten mens S&S dumper ned i sofaen med PC og Ipad, leter etter hunderaser og smådikuterer disiplin og raser. Jeg begynner på maten og når S1 hører det klirrer i gryter kommer hun ut på kjøkken, smiler og spør om hun skal gjøre noe. Det sosiale vesenet som jeg er jubler, smiler og sier: "neida, går fint detta!" Fyllt av glede for at noen gidder å være med meg å jatte mens maten blir laget snur jeg meg for å si noen ord, men da har allerede S1 forsvunnen inn i stua igjen, nikket til S2 i forbifarten og dumpet ned igjen med Ipaden. Jeg hører stemmer småsurrer og tv står med full lyd, så jeg roper inn et spørsmål, bare for å kommunisere med noen, men etter en stund får jeg til svar "Venta, må bare gjør meg ferdige med detta fyst!" og av den andre S som vanlig ingen svar.... Etter en stund går jeg inn mens kjøttet steker, setter meg i midten, strutter med magen og prøver å få oppmerksomheten vekk fra det digitale og over på meg....NYTTESLØST! Eller jeg får faktisk en hånd og to over på magen når jeg skryter av et spark og to, men den forsvinner fort når sparkene ikke kommer. (Barnet der er jo på min side og tenker: Ikke om de skal få et spark når de ikke vil underholde morra mi!) Til slutt tar jeg frem boka mi og sier høyt: " Får lese et kapittel til her jeg da mens kjøttet blir ferdig! Ut av den kommentaren får jeg et sukk fra ene siden mens fra andre siden jeg får igang en kort diskusjon om krim-bøker. Den varer i to minutt før vi igjen dukker inn i hver vår verden.
Det er en ting alle vet om meg når jeg er sulten. Det er at det innebygde sinne kan blir så stort og hatsk at jeg lyser rødt, tolmoden er lik - 10 og ansiktet omformeres til en forvridd tilstand av downs. Selv dette legger de ikke merke til når jeg tar ut middagen og roper inn i stuen: " Jeg tar IKKE maten opp på fatet for dere og mater dere, DET får dere gjøre selv!" Fra stuen kommer det ett stønn over å ha tapt i Rumble og et "Ja!". INGEN kommer! Jeg venter litt mens jeg tar mat til meg selv og roper : " Maten er ferdig ALTSÅ!" S1 kikker opp, kommer ut og sier: " Det ser deilig ut!" Ha ha ha, jeg må le også, tenk at vi er i samme hus, samme rom og samme sofa, men kommunikasjonen er så lik null som du kommer! Slik spinner mye av tiden vi har sammen, så kanskje vi skal begynne å ringe hverandre FØR vi møtes eller evt ETTER?
Nå er jeg smertelig klar over at jeg har et sosialt behov laaaangt utover hva dere andre jenter har, at jeg kræsjer familieturer bare for å få være sosial, at jeg ikke klarer å sette meg inn i andres situasjon med å ikke orke å være sosial av forskjellige grunner og at jeg ikke fatter hvordan det kan være deilig å være bare seg selv noen kvelder, dager, uker?? Fortell meg, hva gjør dere på?! Det går fint å være alene så lenge en ikke tenker at en skal være alene hele tiden, da kan hele kvelden gå uten at du tenker over at du er alene. MEN! Når du vet at du er alene, skal være alene og alle andre er opptatt med sitt( Jeg vet forsåvidt at dere lett kunne velge bort det dere gjør for å underholde meg, men det velger dere altså ofte å ikke gjøre!WHY lizzom!?) da snører halsen seg sammen, fingrene begynner febrilskt å lete i tlflista etter venner og panikken for å bli forlatt og ene kommer snikende. Mamma sier ofte at jeg må lære meg å slappe mer av, det kule er at hun skryter av meg når hun hører at jeg har ligget på sofaen en dag og lest en halv bok! Ho ho ho:) Skal sååå lite til, så tror verden at jeg nyter å slappe av alene hjemme!
Idag er dagen kjenner jeg, hvor jeg kunne skrevet en bok! Jeg kunne øst utav meg beretninger om alt og alle, men i fare for at ingen gidder å snakke med meg mer, eller synes innlegget tar aaaaaltfor lang tid å lese fordi de sammen med meg er rastløse sjeler som vil videre til neste ting i livet så sier jeg bare:
" HA en fin dag fine skapninger!"
-K-
PS: I dag sto jeg opp, tuslet ut på badet og satte meg på verdens kaldeste do-ring for å tisse. Mens jeg sitter der kommer verdens trøtteste tryne ut, stønnende og forventer at jeg skal slutte å tisse ASAP. Det er nemlig ekkelt når kvinner tisser....Jeg trodde realiteten for menn var at kvinner tisser og fiser rosa luftputer men ikke mer... Det er ikke dette som er poenget. Poenget er at når jeg reiser meg opp og det er hans tur (JA, for det er helt greit at menn tisser foran kvinner!) så tar han ikke opp do-ringen først!! Dette ser jeg gjennom speilet og kjenner panikken for pisseflekker brer seg og småroper ut : " Ta opp do - ringen før du pisser da mann!" Svaret er et tryne som ser dumt på meg, øyne som lyser ut mismot og kommentaren : " DU må bli flinkere å ta opp do - ringen når du er ferdig!" Jeg måtte bare lukke igjen munnen, synge en sang inni meg og fokusere på at dette blir en bra dag, hvis ikke hadde jeg ikke vært i et forhold lenger! AMEN
