17.11

17.11

Tidenes angstanfall e et faktum.  Begynne dagen før med uro, uro over å ikkje strekke te, ikkje klare å gi ungene det de trenge , uro over pappa som kjempe ein livs kamp, uro over mamma som må kjempe mellom sjukdommen te pappa og barn og barnebarn som kreve sitt, uro over musklene som gjør så vondt alle veier og uro over at en ikkje kan vær sterke nok te å ta seg sammen for seg sjøl og dei rundt seg. Ein konstant uro som aldri vil slippe taket.
Pusten stige i takt med pulsen, hjertet banke som om d sko sprenga og musklene i kroppen prikke. Panikken komme snikende, du kjenne an komme, du kjenne du ikkje har kontroll. Tankene e som ein tørketrommel i hodet og luftveiene tørke ut i takt med pusten.

Strekke eg te?
Skjønne eg ikkje at vondter i kroppen komme av at eg heile tiå tillate denne uroen å kontrollere meg?
E eg dum?
E eg svak?
E eg sjuk?
E eg heilt bak mål?
E eg den einaste som har det sånn?
Kan du for faen ikkje bare ta deg sammen ?

I etterkant e det bare flaut! Dumt å føle seg som ein person andre må ta vare på, andre tenke på som svak og føle de må hjelpa. Det e jo eg som ska hjelpa andre, eg som ska vær der for andre, eg som ska vær den sterke personen som klare å vær sterke for andre enn meg sjøl. Det e ingenting som føles bedre enn å ha hjulpe noen, ha vært der for noen eller bare gleda noen andre og vist at de blir satt pris på! At de e verdifulle alle som ein!
Det e den personen eg e, den eg ønske å alltid vær. Det e flaut å ikkje klare vær den personen. Flaut å ha latt deg sjøl krypa langs gulvet og nedverdigende at du må ha hjelp for å komme deg opp på beinå! Flaut å måtte ha røska andre mennesker ut av sin hverdag for at eg ikkje klare å ta meg sammen. Klare å klaske meg sjøl i ansiktet og sei: ta deg sammen!
For eg har alle forutsetninger for å klare det! Eg har ein fantastisk familie, tre fantastiske unger og ikkje minst fantastiske venner som stille opp for meg og e der for meg når eg trenge det! Det e så dumt! Tenk på alle som ikkje har det! Som sitte rundt i verden og ikj har andre enn seg sjøl!

Nei fader! Klask deg sjøl i ansiktet, ta deg sammen! Sett pris på alle som e rundt deg!
Ikkje strev ette å vær den perfekte utgaven av deg sjøl, tillat deg og vær den du e!
Med oppgang og nedturer e me den me e! Verdifull!